Interview 5 pluss 1
«Jeg elsker mennesker og å lytte»

Vi er på besøk hjemme hos filmdirektør Nefise Özkal Lorentzen for å snakke om hennes aktuelle dokumentar Sex, revolusjon og islam, et portrett om den første kvinnelige imamen i Tyskland, Seyran Ateş. Filmen vises på den internasjonale filmfestivalen «Film fra sør» i Oslo i november.
 

Kan du fortelle litt om bakgrunnen din som filmregissør og hva som har preget valget ditt?

Jeg er født og oppvokst i Tyrkia. Jeg har studert statsvitenskap. Da jeg kom til Norge, studerte jeg medievitenskap. Etterpå måtte jeg velge mellom akademia eller internasjonal politikk. Så ble det media. Jeg traff en lærer som heter Peter Watkins. Han er dokumentarfilmskaper, og han forandret valget mitt. Etter kurset hans bestemte jeg meg for å jobbe med film. Etter at jeg fullførte masteren, har jeg bare jobbet med film.

Dokumentarfilmene dine har alltid et politisk og humanistisk budskap. Protagonisten i den nye filmen din, Seyran Ateş, kvinnelig imam fra Berlin, er et forbilde for mange fordi hun ønsker å revolusjonere og tilpasse islam til det moderne samfunnet. Hvordan visste du at du skulle lage en film om henne?

Det var faktisk ganske tilfeldig. Jeg har laget flere filmer om islam og kjønn, rett etter 9/11. Datoen var et vendepunkt for meg. Jeg tenkte at jeg ikke lenger orket å være en del av denne religionen. Så traff jeg noen venner som var homofile. De fortalte meg hvor viktig islam er for dem, og at de ønsker å forbli muslimer. Men islam ville ikke ha dem. Dette spørsmålet har fått meg til å lære mer om islam. Jeg ville vite hva det er og hva det ikke er – en slags utforskning. Jeg var nesten på vei ut. Den første filmen jeg laget om temaet var «Gender me» i 2008. Den neste handlet om islam og feminisme. A ballon for Allah oppsto og etter den kom Manislam. Jeg brukte mange år på den trilogien, og jeg trodde egentlig at jeg ikke skulle lage flere filmer om islam. Men så leste jeg om kvinnelige imamer i Kina. Og det var faktisk veldig fascinerende. Jeg begynte med research i 2014. Filmen fikk arbeidstittelen The first supper. Det var etter inspirasjon fra «The last supper». Jeg tenkte at jeg ville lage noe om en kvinne. Noen må ha laget the first supper. Målet mitt var ganske ambisiøst. Jeg skulle intervjue og treffe de kvinnelige imamene i Kina og Europa. Til slutt skulle jeg invitere disse kvinnene til Nord-Norge, og vi skulle ha «the first supper» sammen. Det var drømmen. Til slutt ga min mor meg en artikkel fra New York Times om at Seyran Ateş hadde etablert moskeen sin i Berlin. Og jeg tenkte: Wow, det er helt fantastisk. Hennes moské er åpen for menn og kvinner – og for alle de som ikke tilhører islam. Da skrev jeg til Seyran og dro til Berlin. 


Seyran Ates i kirken | Foto: ©Integral film Hvordan husker du det første møtet med henne?

Det første møtet med henne var veldig fascinerende fordi jeg kom til hennes moské for første gang. Og jeg så at hun bar et stort bord, et kjøkkenbord. Hun fikset og ordnet. Hun oppførte seg ikke som en dronning, selv om hun var kjent over hele verden. Hun gjorde det som trengtes. Hun ga alt til menneskene hun var sammen med. Seyran bare jobber og behandler alle mennesker med respekt. Og så ble jeg veldig fascinert av hennes måte å lytte på. Hun kan også være den stille. Og når verden trenger det, kan hun skrike.

Filmen dokumenterer kampen for seksuell frigjøring. Den blir bl.a. vist på festivalen «Film fra Sør» i november, og Seyran stiller opp til debatt i «det kritiske rommet», som festivalens diskusjonsforum heter. Hva mener du er relevante spørsmål som bør diskuteres?   

Jeg tror jeg kunne ønske meg at en religiøs leder i den muslimske verden snakker om himmelen. Beskrivelsen av himmelen er svært viktig for mange muslimer. Og det trengs en seksuell revolusjon. Hvis jeg kommer til himmelen, skulle jeg gjerne visst om det finnes filmfestivaler og poesi der. Jeg skulle gjerne fått høre mer om himmelen, og ikke bare om det finnes 17 jomfruer der. Livet etter døden er veldig viktig i islam. Det er filosofisk. Filmen om Seyran, Sex, revolusjon og islam, handler også om framtiden vår eller visjonen. For meg er revolusjonen rett og slett en måte å bruke kreativiteten på. 
Du er også cineast og elsker å se på filmer. Hva må en film ha for å få anerkjennelse av deg som tilskuer?
For meg er det viktig at en film våger å være innovativ. Den kan handle om sosial realisme eller alt mulig annet. Det finnes to filmer som betyr veldig mye for meg og som gir meg masse inspirasjon: Den ene er den tyske filmen «Himmelen over Berlin» av Wim Wenders. Den andre er en filosofisk science fiction-film som heter Arrival. Jeg vil ha filmer som gir meg et nytt perspektiv. Slike filmer kan gi oss en ny bevissthet.

Pluss 1: Hvilket annet yrke kunne du tenkt deg hvis du ikke hadde blitt forfatter?

Jeg kunne kanskje valgt å bli psykolog. Jeg elsker mennesker og å lytte.