Yrke: Stuntkvinne
„Blåmerker hører med"
Falle, rappellere ned fra store høyder eller iscenesette en mopedulykke med bravur – det er jobbhverdagen til Melanie Benna. Hun kommer fra Berlin og er stuntkvinne. Hvordan klarer hun å hevde seg i dette mannsdominerte yrket?
Fru Benna, stuntkvinne er ikke en typisk jobb for en kvinne, og det finnes ingen utdanning til dette yrket, så hvordan havnet du der?
Ved en tilfeldighet. Jeg har studert islamkunnskap og statsvitenskap, men det gjorde meg bare delvis fornøyd. Kjedsomhet er drepen for meg. Jeg var på vei til å bli utbrent da en venninne inviterte meg til en stunt-workshop i Danmark. Det var supert! Fine folk og utrolig mye moro. Noen måneder senere fikk jeg min første forespørsel om jeg kunne rappellerer ned fra en høyde for en tagning. Det var ikke noe problem for meg fordi jeg har jobbet innenfor ekstremsport i mange år. Flere oppdrag fulgte. Den gang, i 2011, var jeg midt i tjueårene. Siden 2013 har jeg hatt det som heltidsjobb.
Man bør være sporty, bevisst på hva man kan og fleksibel med tanke på egen situasjon. I tillegg er en utpreget sans for potensielle farer svært viktig. Det er helt nødvendig at man har en konstant trang til å utvikle seg. Hvert år besøker jeg minst to kurs for å utvide kompetansen min, i 2017 ble det til og med fem. Jeg er en slags allrounder, men har ulike spesialiseringer, som for eksempel arbeid med høydeelementer inkludert rigging, det vil si bruk av tauteknikk. Dette er, som sagt, en del av min opprinnelige kompetanse, lenge før jeg begynte med stunt. På et tidspunkt oppdaget jeg at jeg hadde høydeskrekk. Jeg syntes det var ganske rart og bestemte meg for å gjøre noe med det. Jeg økte høydetoleransen min og begynte å jobbe med tau, det vil si at jeg fant ut hvilket tau som kunne tåle vekten min, eller hvilket tausystem som var best.
Du prøver ut det du er redd for?
Ja, det kan du si. Alt som får meg til å reagere på en uvanlig måte, for eksempel en uforklarlig frykt som gir høyere puls, interesserer meg. Det er ofte urealistiske grunner som ligger bak en frykt. Jeg beskjeftiger meg med det og utvikler meg til en slags spesialist på det aktuelle området. Derfor er også arbeid med flammer og under vann blant mine spesialiteter.
Jeg trener minst en time daglig, en blanding av tøyeøvelser og styrketrening. I tillegg til kickboksing, kampsport med stokk, falltrening, ren stunttrening i turn- eller trampolinehall og kjøretrening med bil eller motorsykkel. Av og til møtes man for å prøve ut nye ting, som tausystemer, en flammegelé eller lignende.
Trener du også for å holde deg ung, du må jo være i ganske god form for å ha denne jobben?
Jeg har bare skadet meg ordentlig en gang, og det var under trening. Blåmerker hører med, det er normalt. Men bestemte stunt gjør jeg ikke lenger, de kan tjueåringer gjøre. Dessuten jobber jeg ikke bare foran kamera som stuntkvinne, men også bak, som stuntkoordinator eller assisterende koordinator. Jeg synes det er spennende å lage et stunt. Man samordner med alle involverte og utvikler den perfekte versjonen av stuntet for regissøren. Jeg trives med teambygging og for meg er filmarbeid det beste eksempelet på teamarbeid, det er rett og slett fantastisk. Hvis en kvinne skal klare seg i dette yrket og kunne leve av det, må hun ha bred kompetanse.
Det er mange grunner til det – men hovedsakelig fordi det er færre scener for kvinnelige skuespillere som trenger en stand-in. Hvor ofte har en kvinne en bærende rolle i en film? I Tyskland skjer ikke det veldig ofte. På internasjonalt nivå er det heller ikke så vanlig. Når kvinnelige skuespillere trenger en stand-in, er det ofte fordi rollen deres krever at de opptrer klossete eller hjelpeløse. Derfor gjør jeg også kroppsstunt, det vil si alt som har med fall å gjøre: gå i høyhælte sko og falle ned en trapp, skli på isen eller lignende, bli påkjørt av bil, bli slått. Sterke, kjempende kvinner ser man mye sjeldnere. Det er som regel vanskeligere å være stand-in for kvinner enn for menn, for man kan ikke bruke beskyttende polstring under et skjørt eller en kjole. Skaderisikoen er større.
En gang spilte jeg inn en mopedulykke med Dany Levi til filmen «Die Welt der Wunderlichs» som skulle være morsom. Jeg synes stunt i komedier er supert, for da tar man ikke seg selv så alvorlig og får dermed utrolig gode resultater. Nettopp derfor finner man etter min mening de beste stuntscenene i komedier. I tillegg elsker jeg å skape noe helt utenom det vanlige sammen med filmteamet. Det trenger ikke å være actionfylt. For dykkescenen i filmen «A Cure for Wellness» trente vi eldre statister til å holde pusten i over et minutt. I scenen ble alle senket ned i vann samtidig ved hjelp av et tausystem, slik at de kunne stå oppreist. Vi ville fortelle at de kunne puste i spesielle tanker i dette vannet. Det var en stor utfordring og veldig gøy.
Jeg er ingen våghals, jeg er en veldig positiv person og progressiv av natur. Jeg liker å utvikle nye ting og jobber gjerne i team. Det er uten tvil gode egenskaper å ha i denne bransjen. Når man får et oppdrag, er kompetanse bare en del av det, resten handler om oppfinnsomhet, evnen til å jobbe i team og fleksibilitet. Man må kjenne seg selv godt, ikke overvurdere seg selv og være i stand til å diskutere ting med regissøren og teamet på en fornuftig måte. Hvis man er god til å kombinere disse egenskapene, er man svært dyktig i denne jobben. Våghalser trenger man ikke, de er bare en fare for seg selv og alle andre på filmsettet.
