5 plus1 Intervju med Peter Stamm
5 plus1 Intervju med Peter Stamm

"Selvbiografisk skriving har aldri interessert meg. Jeg hadde ingen spesielt sterk følelse for meg som person, og det har heller aldri virkelig interessert meg å analysere meg selv, å tenke over meg selv. Resten av verden, de andre menneskene interesserer meg mye mer", sier forfatteren Peter Stamm.

1. Din nyeste roman «Ungefähre Landschaft» (norsk tittel: «Omtrentlig landskap») utspiller seg bl.a. nord for polarsirkelen. Har du et spesielt forhold til dette området?
 
Jeg har vært nord for polarsirkelen tre eller fire ganger og hadde svært fine opplevelser der, særlig polarlyset, det er noe av det vakreste jeg har sett i mitt liv. Og jeg opplevde menneskene i nord som veldig åpne og vennlige, også da jeg reiste rundt som journalist. Men jeg liker også Østen, Syden og Vesten. Jeg er glad i å reise, særlig til steder der det ikke er så mange turister.
 
2. Virkelighetslitteratur á la Karl Ove Knausgård er en viktig trend i den aktuelle litteraturscenen. Hvordan er blandingen mellom fiksjon og fakta i dine bøker?
 
Selvbiografisk skriving har aldri interessert meg. Jeg hadde ingen spesielt sterk følelse for meg som person, og det har heller aldri virkelig interessert meg å analysere meg selv, å tenke over meg selv. Resten av verden, de andre menneskene interesserer meg mye mer. Jeg blir alltid overrasket når folk forteller meg hvordan de opplever meg, kanskje fordi jeg egentlig ikke iakttar meg selv. Men selvfølgelig kommer alt i mine fortellinger på en eller annen måte fra mitt eget liv og fra mine erfaringer, men ikke når det gjelder innholdet, snarere hva temaer angår. Ofte er det slik at jeg først flere år etter at jeg har skrevet en tekst, merker hva den har med meg å gjøre. Jeg sier alltid at min litteratur ikke er selvbiografisk, men svært personlig.
 
3. På Litteraturhuset i Oslo samtaler du med den norske forfatteren Linn Ullmann. Når og hvordan ble dere kjent?
 
Vi møttes via vår felles amerikanske forlegger. Hun sendte meg en bok av Linn, og den likte jeg svært godt. Først skrev vi e-post til hverandre og så møttes vi i Oslo. Linn og Niels Fredrik, hennes mann, inviterte meg hjem til dem, og sammen med noen av vennene deres tilbrakte vi en veldig fin kveld sammen. Vi har ikke mye kontakt, men den gjensidige respekten for den andres arbeid forbinder oss.
 
4. Hovedpersonen i «Ungfähre Landschaft», Kathrine, bryter ut av sitt eget miljø. Thomas i «Weit über das Land» forlater også sitt vante liv. Finnes det et felles ubehag hos dine romanfigurer?
 
Jeg liker å sette figurene mine i situasjoner som river dem ut av hverdagen. Grunnene til hvorfor de bryter ut, er imidlertid ulike i hver bok. I «Ungefähre Landschaft» er det et mislykket forhold, i «An einem Tag wie diesem» (norsk tittel: «På en dag som denne») er det frykten for en sykdom, bare i «Weit über das Land» vet vi ikke helt hvorfor Thomas går. Der kan man i alle fall snakke om et ubehag. Men jeg ville foretrekke hvis man ikke ser Thomas` oppbrudd som en flukt fra noe, men til noe.
 

5. Noen berømmer din enkle stil, andre ser på det enkle som litterært problematisk. Hva svarer du de sistnevnte?
 
Jeg har aldri forsøkt å overbevise folk om min litteratur. Det ville være like meningsløst som å ville overbevise noen som ikke liker rosenkål, om at rosenkål er den beste grønnsaken. Av og til legger jeg merke til at det finnes en underlig konservatisme blant litteraturvitere og kritikere som bare godtar et språk som er mest mulig komplekst og detaljert. Eller stygt sagt: kunsthåndverksmessig. Dette er en posisjon som ble overvunnet i billedkunsten senest etter at impresjonistene kom. Den gangen ble det sagt at de overhodet ikke kunne male. Men så forsto man at det ikke bare kommer an på hvor godt noen behersker håndverket i billedkunsten. I litteraturen er det mange som ikke har tatt dette skrittet ennå. Der snakkes det alltid bare om språket, men forståelsen for kunstneriske prosesser og posisjoner mangler nesten helt.
 
Pluss
1: Hvilket annet yrke ville du gjerne valgt hvis du ikke hadde blitt forfatter?
 
Jeg er jo utdannet regnskapsfører og syntes ikke det var et dårlig yrke. Også de årene da jeg lastet og losset fly på flyplassen, likte jeg svært godt. Men det ville nok ikke ryggen min tålt i dag. I de senere årene har jeg ofte lest på skoler og har noen ganger tenkt at det å være lærer egentlig er en veldig fin jobb. Og den er også svært viktig.