Intervju 5 pluss 1
"Grave i førtiden"
I romanen Herkunft følger forfatter Saša Stanišić sporene til sin egen historie. Han har blant annet mottatt prisen til bokmessen i Leipzig (Preis der Leipziger Buchmesse) og Den tyske bokprisen (Deutscher Buchpreis).
Stanišić, er det et sted du foretrekker som skrivested?
Jeg kan arbeide godt mange steder, for eksempel på biblioteket til biologisk institutt her i Hamburg, i skogkanten i en belgisk landsby som heter Vollezele, i Venasque i Frankrike, i huset til en god venninne med utsikt mot fjellet Ventoux, hjemme i sofaen, med laptopen i fanget.
Kan du huske om det var noe konkret som var utløsende årsak til at du begynte å skrive, eller vil du heller beskrive det som en naturlig prosess i livet ditt at du ble forfatter?
Som barn og ungdom hadde jeg mye glede av å lese, og på et tidspunkt ønsket jeg å skape denne gleden for andre. Dessverre kan man ikke bare "bli" forfatter, man tjener vanligvis ikke mye penger, dette yrket har ikke lenger den samme verdien som det hadde tidligere, jeg kan prise meg lykkelig over at jeg fremdeles kan leve av å skrive, det er ingen selvfølge.
I boken Herkunft forteller du mye fra ditt eget liv, det er svært personlig. Du beskriver blant annet din bestemor Kristinas demens. Var det vanskelig for deg å skrive om personlige ting?
Ja og nei, det var i alle fall ikke veldig annerledes enn å skrive om andre temaer. Som forfatter henter man fra et forråd fullt av informasjon, det kan være personlig, for eksempel familiehistorier, det kan være oppdiktet og konstruert eller blitt til gjennom research – til syvende og sist handler det om å bruke denne informasjonen til å formulere en setning som er god, og så enda en som passer bra med den første, og enda en som skaper en betydning eller et fint bilde, og til slutt er det en historie eller mange historier.
Du skriver blant annet at tilhørighet er viktig for deg. Er tilhørighet noe gitt, noe passivt eller kan man aktivt tilegne seg det?
Alle tre. Tilhørighet er i alle fall noe personlig, noe man bevisst gjør krav på for seg selv. Og så lenge man ikke ekskluderer eller utestenger eller marginaliserer andre, er enhver mulighet åpen for dette kravet. Man kan hevde for seg selv at man "fra fødselen av" har tilhørt de rødhårede, men man kan også stadig farge håret, eller man kan si: Håret er djevelen, jeg brenner det opp i en skål. Man kan samle hår, spise hår, bli med i "foreningen for luebærere", alt er mulig. Men det hadde vært fint om man ikke ble undertrykt, angrepet eller utvist på grunn av valgene man tar på egne vegne.
Når man har lest boken din, blir det tydelig at herkomst ikke bare er begrenset til herkomststeder, men også har en ikke-stedlig dimensjon. Har reisene til steder i din fortid hjulpet deg med å kunne forstå eller begripe herkomst bedre?
Å reise er et stort privilegium. Ha råd til det, ha evne til å komme seg til steder og tid til det. Samt grave rundt i egen fortid. Og å gjøre personlig krav på et sted som det stedet som forteller en fortid som kanskje er ens egen. Å sammenfatte dette fungerer faktisk best – på stedet.
Pluss 1: Hvilket annet yrke kunne du tenkt deg hvis du ikke hadde blitt forfatter?
Lærer?