Intervju 5 pluss 1
Det fraværendes ynde

Den tyske forfatteren og bokdesigneren Judith Schalansky er den niende forfatteren i Future Library. Den 21. mai var hun i Nordmarka i utkanten av Oslo og overleverte manuskriptet sitt, som skal forbli upublisert fram til år 2114. En samtale om hemmeligheter, hennes forhold til skogen og magien til nye ritualer.

Hva betyr det for deg å være medlem av Future Library? 

Det var med glede og ydmykhet jeg takket ja til invitasjonen til å være en del av dette fellesskapet av tidskapsel-forfattere og voktere av hemmeligheter. Det kunstneren Katie Paterson har skapt med opprettelsen av Future Library er intet mindre enn et magisk ritual – en oppfunnet tradisjon, som gjennom sin årlige seremoni gjør oss oppmerksom på at vi lever, men samtidig er forfedre.

Før deg har allerede forfatterkolleger som Margaret Atwood, Karl Ove Knausgård og David Mitchell gått tur til skogholtet i Nordmarka, der 1000 nyplantede grantrær har vokst siden 2014. I begynnelsen av det 22. århundre skal de inntil da hemmeligholdte manuskriptene bli trykket på papir laget av disse trærne. Hvordan opplevde du overrekkelsesseremonien?
 

  • Katie Paterson, Judith Schalansky, Kronprinzessin Mette-Marit und Ocean Vuong bei der Übergabezeremonie © Kristin von Hirsch

  • Judith Schalansky übergibt ihr Manuskript an Katie Paterson © Kristin von Hirsch

  • Publikum bei der Übergabezeremonie der Future Library © Kristin von Hirsch



Det er en stor oppgave å være til stede i et øyeblikk man har sett for seg mange ganger. Jeg var utrolig spent og lurte på hvordan været ville bli, og hva jeg skulle ha på meg. Seremonier har jo noe høytidelig over seg, og deltakelsen til kronprinsesse Mette-Marit ga det dessuten en viss glamoureffekt.
Til tross for at det var en betydningsfull begivenhet, var det en lystig og høystemt seremoni, og sola skinte fra blå himmel. Min kollega Ocean Vuong, som på grunn av koronasykdom ikke kunne levere manuskriptet sitt før i år, hadde invitert buddhistiske munker som velsignet stedet. Etter mitt ønske sang Sinikka Langeland to dikt av Edith Södergran og spilte kantele, et finsk strengeinstrument, og senere framførte min kone Bettina Hoppe Alphavilles "Forever Young" a cappella. Det var en vill, men helt fantastisk blanding.

Hvor viktig var det for deg at familien din var til stede?

Det var veldig viktig for meg. Jeg spurte moren min om hun ville komme, og hun bestilte fly med det samme. Hun satt blant publikum sammen med datteren min.
Anne Beate Hovind fra Future Library Trust beskriver oss forfattere som en slags alternativ familie. Man blir opptatt i denne familien, man er en av dem som overleverer tekstene sine. Og samtidig har denne markeringen allerede blitt en tradisjon, som også tilskuere med sine familier og venner kan gjøre til sine egne familieritualer og sedvaner. Jeg tror det er et av mange aspekter ved Future Library som appellerer til folk. Men prosjektet minner oss også om at det finnes valgslektskap. Når vi leser og skriver, inngår vi andre, alternative valgslektskap, og finner tilhørighet eller til og med et hjem i litteraturen.

Grantrærne som ble plantet til prosjektet, danner også en slags familie og har for lengst slått rot. Hvordan er ditt forhold til skogen?

Ikke overraskende er min forestilling av skogen sterk påvirket av eventyrsamlingene til brødrene Grimm, som karakteristisk nok ble skrevet og publisert i en tid da urskogene allerede var blitt hogget ned på grunn av gruvedrift, kriger og førindustrielt landbruk. I eventyrene er skogen et spøkelsesaktig, men også et magisk sted, et sted for prøvelser, for møter med høyere makter, for transformasjon. Ingen forlater skogen uendret.
Det skjer en forandring, og jeg liker å tro at skoger – ikke minst granskogen til Future Library – er i stand til å forandre mennesker.
Under seremonien forklarte skogforvalteren at vi nå må tenke på hvordan vi skal forvalte dette skogområdet. Og han minnet oss om at dagens skoger er kulturlandskap som vi hele tiden må ta vare på, og at vi ikke minst må bestemme igjen og igjen hvor stor påvirkningen vår egentlig skal være.

Der Silent Room in der Deichman Bibliothek Bjørvika. © © Alva Gehrmann Silent Room | Future Library © Alva Gehrmann
Ditt og dine kollegers manuskripter er nå innen rekkevidde i Silent Room i Deichman Bjørvika. Rommet ble laget av trepanel av trærne som ble felt i Nordmarka for Future Library. Er du redd for at du på et tidspunkt skal avsløre innholdet i manuskriptet ditt?


Å holde på hemmeligheter er ikke nødvendigvis en av mine sterkeste sider, men jeg er så knyttet til magisk tenkning at jeg definitivt vil oppfylle denne kontrakten og ikke avsløre noe. Det er ikke lenger mulig å finne dokumentet på datamaskinen min, det gjør det litt lettere.
Det fraværende kan forresten være like mye til stede eller enda mer til stede enn de tingene som er tilgjengelige. Det er litt som med de tingene vi lagrer i kjelleren. De er ute av syne, slumrer der nede for seg selv, og det samme gjør tekstene våre. Jeg liker tanken på at de kanskje snakker med hverandre der, mumler eller hvisker, at de kanskje har noe å si hverandre. Eller at de tier megetsigende.


Pluss 1: Hvilket yrke ville du ha valgt hvis du ikke hadde blitt forfatter, designer eller redaktør?

Kanskje jeg hadde blitt fysioterapeut, for jeg liker veldig godt å massere andre. Vi lever jo i et samfunn der man ikke tar så ofte på hverandre og særlig ikke hvis man ikke kjenner hverandre godt. Jeg gjør det ofte og gjerne og har erfart at jeg da på et vis faktisk kan føle hva massasjemottakeren føler. En ordløs kommunikasjon som jeg også kan få noe ut av.


Judith Schalanskys manuskript til Future Library kommer til å være innelåst i 91 år, men hennes prisbelønte bøker er tilgjengelige, som f.eks. "Atlas der abgelegenen Inseln" (mareverlag, norsk oversettelse: "Atlas over fjerne øyer", press 2023) og "Verzeichnis einiger Verluste" (Suhrkamp Verlag, norsk oversettelse: "Fortegnelse over det tapte", press 2021).

l>