Sosial rebalansering
Gjenoppfinningen av EU

”Bak medias overskrifter om et EU i krise, er det mye spennende på gang”, sier Sten Inge Jørgensen. I den nye boken sin, dokumenterer han, hvorfor EU representerer langt mer enn konfliktbildet viser
 

Hver eneste uke de siste ti årene har media rapportert om et Europa i krise. Populister og nasjonalister vinner frem, finanskrisen og flyktningkrisen skaper sterk konflikt mellom landene, og britene er på vei ut.
Sett fra Norge er det et under at EU ikke bryter sammen. EU-motstanden er rekordhøy nå, kanskje bare 15 prosent mener vi bør melde oss inn.
 
Med dette deprimerende utgangspunktet begynte jeg arbeidet med en ny bok om EU for to år siden. Som utenriksjournalist med Europa som hovedfelt visste jeg at virkeligheten var mer nyansert, og jeg ønsket å formidle at EU representerer langt mer enn konfliktbildet viser. Men selv jeg ble positivt overrasket over hvor vitalt EU-samarbeidet fremsto, når man kiket bak de mest støyende konfliktsakene. Det går mot mer integrasjon på helt sentrale felt som utenriks, forsvar, skatt og energi. Dette skjer med støtte fra EU-borgerne, som i følge meningsmålinger er mer positive til EU enn de har vært på 35 år.
 
At folk ønsker mer koordinering på utenriks- og forsvarsfeltet skyldes i stor grad at verden synes farligere og mer usikker enn før. Verdens tre største makter, USA, Kina og Russland, går i autoritær retning samtidig. Stadig færre stoler på at USA vil være vår sikkerhetsgarantist i fremtiden.
Brexit er det beste eksemplet på hvor sårbar man kan være utenfor EU-paraplyen. En ting er at de taper økonomisk og at borgerne kan miste mange av rettighetene EU gir dem. Men landet vil også fort oppdage at de står langt svakere alene når de skal skaffe seg nye handelsavtaler på egen hånd. For eksempel kan de være trygge på at USA vil kreve markedsadgang for mye av det EU har satt foten ned for, som «klorkyllinger», «hormonkjøtt» og GMO-produkter.
Det er ikke overraskende over at britene blir mindre lystne på Brexit, jo mer åpenbart det blir at suverenitet har noe illusorisk over seg i dagens globaliserte verden.

Men EU beskytter ikke bare mot stormakters interesser, fellesskapet har også muskler til å gå i klinsj med verdens største bedrifter. Særlig når det gjelder kampen mot skatteunndragelse og selskapenes utnyttelse av markedsmakt, har Brussel de siste årene kommet sterkt på banen.
Også intern i unionen ser vi en sosial rebalansering. Nye regelverk og tiltak begrenser mulighetene til sosial dumping. EU-domstolen dømmer oftere i fagbevegelsens favør. EU-kommisjonen forsøker nå å ta rollen som forsvarer av det «klassiske» arbeidslivet hvor faste heltidsstillinger var normen. Det gjelder alt fra pengestøtte til bedrifter som gir unge spanjoler fast jobb, til nye regelverk som skal gjøre det mindre lønnsomt for bedrifter å ha en «fleksibel» arbeidsstokk.

Populistens budskap kunne svekkes

Moderate politikere i mange land er i ferd med å erkjenne at dersom de kan bruke EU som en ekstra muskel for å møte noen av truslene fra den globaliserte økonomien, kan de vinne velgere tilbake. Særlig det faktum at den økonomiske ulikheten øker så sterkt, samtidig som gigantbedriftene vokser seg stadig mektigere, har fått store deler av befolkningen til å tvile på om dagens markedsliberale system og samfunnsorden er rettferdig. Populismens fremmarsj kan til stor grad forklares med en utbredt oppfatning av at de tradisjonelle politiske elitene er forsvarere av «status quo». Hvis EU kan brukes til mer politisk styring over markedskreftene, vil populistenes budskap kunne svekkes.
 
Sterkere EU-integrasjon kan bli nødvendig dersom unionen skal fylle rollen som europeernes beskytter. Både på skatte- og utenriksfeltet ser vi i dag at enkeltland kan blokkere effektive posisjoner. Luxembourg og flere andre vil beskytte sine roller som skatteparadis, mens Hellas blokkerte en Kinakritisk EU-uttalelse i FN etter at kineserne kjøpte havnen i Athen. Bare dersom EU går bort fra enstemmighetsbeslutninger, og begynner med å ta avgjørelser basert på kvalifisert flertall på disse områdene, kan Brussel få utløst sitt fulle potensiale.
 
Splittelsene som har preget EU de senere årene, frister oss til å konkludere med at det blir enda vanskeligere enn før å få medlemslandene til å koordinere seg. Men man skal være svært varsom med å tolke enkeltkonflikter som uttrykk for en allmenntilstand. Verken polakker eller ungarere ønsker å bryte med EU, selv om de syntes det var ille da de ble pålagt å ta i mot kvoteflyktninger. Hellas og Italia er heftige kritikere av regelverket for eurosonen, men samtidig svært opptatt av at EU skal hjelpe dem på flyktningfeltet. Brexit viser oss med all tyngde hvor komplekst EU-samarbeidet er blitt, ingen vil risikere alt dette bare fordi de er i konflikt med EU i en enkeltsak eller to.
 
Jo mer EU får rollen som de små landenes beskytter i verden, og jo tydeligere den sosiale rebalanseringen av samarbeidet blir, jo mer paradoksalt blir Norges utenforskap. Aldri før har argumentene for fullt medlemskap vært så mange og så sterke.