Intervju med Karl Ove Knausgård
Finn verdens verdi

"Vi ser den verdenen vi vet vi ser. Vi har vaner, forestillinger og fordommer. For oss er verden på sett og vis allerede etablert, størsteparten av tiden ser vi ikke stort annet. Jeg tror det er derfor vi har kunsten og litteraturen. Det er et forsøk på å se verden med nye øyne."

Karl Ove, nå sitter vi faktisk i Arendal, din barndomsby. Hvordan vil du beskrive denne byen for en berliner?

Det første jeg legger merke til når jeg kommer hit, er skjærgården. Arendal er også en by som er vendt mot havet og Torungen fyr – altså en veldig maritim by. En havneby som det ikke finnes mange av. Det er det første som slår meg.

Mener du det finnes en parallell mellom det å spille trommer og det å skrive? Hvis du betegner trommespilling som å utøve begrensningens kunst, er vel skrivingen din heller et fritt, åpent landskap – altså på sett og vis det motsatte?

Den eneste parallellen for meg personlig, er at begge deler har noe med vilje å gjøre. Egentlig kan jeg jo ikke spille trommer, og jeg er ingen trommis. Det ligger en vilje i disse tingene.

Hva trommeferdighetene dine angår, synes jeg du er altfor beskjeden.

(Ler.) Men det finnes mange fellestrekk mellom musikk og skriving. For meg handler skrivingen om å komme forbi tankene og refleksjonene. Når jeg skriver godt, vet jeg ikke hva jeg gjør. Da handler alt om å bli værende i den situasjonen.

Den sluker deg helt?

Ja. Og det føles som om det ikke eksisterer noe annet lenger. Musikken har jo også mye av dette i seg – det er ikke tankene – det er bare følelsene, stemningen og øyeblikket. Dette øyeblikket som man kan ha i musikken, har jeg også i skrivingen min. Jeg tror det var Rilke som sa noe om at musikken løfter deg opp og setter deg ned igjen på et annet sted. Det er sant. Det er sånn det føles for meg.

Det ligger altså noe mystisk i denne måten å skrive på? Den tar deg inn i rom som du ikke er deg selv helt bevisst?

Det handler jo bare om å komme til et sted, der det er mulig for meg å skrive. Dit kommer jeg ikke så ofte, men når det likevel skjer, skjer det en masse ting. Og det er verken ubevisst eller underbevisst. Det er et sted i nærheten. Selv skriver jeg alltid best når jeg står opp tidlig på morgenen, når det ikke har skjedd noe enda og jeg kan gå direkte over til å skrive.

Rett fra drømmeland ...

Ja, noe sånt. Det har ikke skjedd noe enda, ingen andre er til stede. Det har ikke vært så mye hjerneaktivitet enda. Jeg glir ganske enkelt rett over i skrivingen.

Det er jo nettopp hverdagslige detaljer i livet ditt du har skrevet om, om tekopper og fulle bleier, skitten oppvask og telefoner som ringer.  Hvordan får du til å holde interessen oppe for «de små tingene»? Goethe sa en gang noe sånt som at «en regnbue som er synlig i en halvtime, er det ingen som ser på lenger»?

Jeg går selv rett forbi regnbuen og legger ikke merke til den. Men når jeg skriver, ser jeg den. Det er det skrivingen gjør – den skaper en verden som er synlig – til og med mer synlig enn det virkelige livet.

Så blir det mer synlig for deg?

Riktig. Og det er nettopp derfor jeg skriver om så mange detaljer. Vi ser den verdenen vi vet vi ser. Vi har vaner, forestillinger og fordommer. For oss er verden på sett og vis allerede etablert, størsteparten av tiden ser vi ikke stort annet. Jeg tror det er derfor vi har kunsten og litteraturen. Det er et forsøk på å se verden med nye øyne. Som Ezra Pound (amerikansk forfatter) sa det ... Eller var det ikke han som sa «Make it new»? Finn verdens verdi. Vi snakket jo litt om det i starten. Hva er det lille, det nære? Hva er det store? Alt eksisterer, alt finnes. Alt er på samme tid en viktig og like stor del av verden.

Siri Hustvedt sa en gang: «En forfatter, uansett om hun er utgitt eller ikke, må ha en følelse av sin egen storhet.» Det ser ut til at du hadde denne følelsen hva skrivingen din angår, allerede som 18 år gammel norsklærer i Nord-Norge, som vi kan lese om i ‘Min kamp. Fjerde bok’. Du ville allerede den gang vise verden hvem du er som forfatter. Det tok riktignok ganske lang tid før ønsket gikk i oppfyllelse. Hvordan var det den gangen, da overhodet ingenting tydet på at du ville bli så fremgangsrik som du er i dag?

Egentlig hadde jeg gitt opp å skrive den gangen og hadde begynt å studere kunsthistorie og litteratur. Jeg tenkte at jeg kanskje kunne bli professor og samle på akademiske grader.
Så ble jeg oppdaget av redaktøren Geir Gulliksen, som hadde lest noe jeg hadde skrevet. Han hadde tro på meg og inviterte meg til kontoret sitt. Bare det å sitte der var så oppløftende for meg, selv om det ikke hadde skjedd noe enda. Det var akkurat det jeg trengte: At et innflytelsesrikt menneske så meg og hadde troen på meg. Uten det hadde jeg aldri klart det. Selv hadde jeg ikke krefter lenger, jeg trengte noen utenfra.

Hva hadde skjedd, siden du var så svekket? Jeg husker at du i ‘Min kamp. Fjerde bok’ var helt styrt av trangen til å skrive.

Det er sant, men jeg møtte veggen så mange ganger at det aldri kom noe ut av det. Jeg tenkte at jeg måtte være realistisk og bli akademiker. Storhet har jo også sitt utspring i det motsatte, i det ekstremt dårlige selvbildet – de to er nært beslektet. Og sånn har jeg det fortsatt. Jeg har begge deler i meg. Hele tiden.

Samtidig må du ha en enorm evne til å kaste deg utfor stup og komme levende fra det.

Det stemmer nok, det. Men mellom den første romanen (Ute av verden, Tiden forlag 1998) og den andre boken (En tid for alt, Forlaget Oktober 2004), da jeg helt enkelt ikke fikk til skrivingen, var jeg som lammet og kjente på prestasjonspresset. Og etter den andre boken gikk det enda fire–fem år, selv om jeg skrev hver dag og håpet at det skulle skje noe en vakker dag. Det er altså rådet jeg alltid vil gi oppvoksende forfattere: Det er rett og slett sånn at du aldri må gi opp. Sitter du der og skriver i ti år, uavhengig av hvem du er, så må det til slutt komme noe verdifullt ut av det. Sånn tror jeg det er. Men det ikke alle som er i stand til å holde på så lenge.

Minner og fantasi er plassert nær hverandre i hjernen. Hvordan har du funnet balansen her? Du skriver jo om hendelser lenge etter at de skjedde. Du har måttet komprimere stoffet, legge til litt og likevel basere alt på det du husker?

Det er interessant. Jeg visste ikke at minner og fantasi ligger så nær hverandre. Det er også min erfaring når jeg skriver, at det nesten handler om det samme – det å huske noe og det å skape noe.
 
Les artikkelen her: