Karl Ove Knausgård og bandet "Vankel"
Trommis etter mørkets frembrudd

Webredaktør Jutta Martha Beiners tilfeldige møte med Karl Ove Knausgård.
 

Hvem hadde vel trodd at det kunne skje i en bakgård i Arendals gater. I denne turistbyen på Sørlandet. Min påstand etter ti år i landet er at oppfattede 70 prosent av alle nordmenn har sommerhus her, men Karl Ove Knausgård er likevel den siste jeg hadde forestilt meg å treffe i denne sørlandsbyen. Alt jeg og familien ønsket oss, var et par rolige feriedager på denne vakre flekken på Jorda.
At Knausgård kommer fra Arendal og bodde på Tromøya frem til han var 13, ante jeg denne gangen ingenting om.
Nå er han altså tilbake for en kveld og kaster glans over Arendals arrangementskalender.
 
Gatene begynner å tømmes for folk. Men den grelle sommersolen skinner fortsatt over land, folk og bølgeskvulpene i havnebassenget Pollen. Rett i nærheten, på utestedet Bankgården, sitter Knausgård på en forbløffende høy, hjemmesnekret scene i bakgården mellom noen høye boligblokker. Det er kulturredaktør i Fædrelandsvennen Karen Kristine Blågestad som intervjuer ham. Knausgård var selv musikkanmelder i avisa i ungdomstiden sin. Når alle ord er sagt, skal han rocke publikum som trommis i sitt gamle studentband Vankel.

Stimulerer dopamin-reseptorene

I likhet med vel halvparten av Jordas befolkning må jeg innrømme at jeg er fan av Knausgårds verk. De er avhengighetsskapende. Når du leser hans uendelig lange bøker stimulerer det på mystisk vis dopamin-reseptorene. Du får bare ikke nok.
Menn og kvinner som for lengst har gått gjennom sine midtlivskriser på den ene eller andre måten, sitter rundt meg, tett i tett på plassene sine, strekker hals og stirrer – nesten som fortryllet – på ham: KARL OVE. Han er tilbake. Karl Ove, DERES Karl Ove. Det er lenge siden sist. Og nå er han megastjerne på den internasjonale litteraturscenen, en av dem og likevel stort sett så fjern – forsmådd og direkte kritisert av mange av sine landsmenn. Sånt noe gjør man bare ikke, lød det fra ikke få av landets etisk dannede hoder. Etter deres filosofi er det ingen oppegående mennesker som offentlig byr frem detaljerte hendelser fra eget familieliv. Det var altså delte meninger om Knausgårds Min kamp, særlig i Norge – enten grenseløs beundring eller like grenseløs avsky.

Foto: ©Canal Street

- I kveld er jeg skikkelig nervøs

– Er du redd for at noen her har ei høne å plukke med deg? Blågestad går rett på sak.

– Ja, innrømmer den verdensberømte forfatteren. – I kveld er jeg skikkelig nervøs.

Det er ikke lenger så ofte han er det. Selv om han skyr offentligheten og helst vil være hjemme i huset sitt utenfor Malmø i Sverige eller i London, hvor han delvis bor. Der sitter han og skriver i de tidlige morgentimer. Han har tydeligvis vennet seg til sin massive kjendisstatus og konsekvensene av den.
Oppe fra den høye scenen forteller han, behagelig rolig og nedpå der han sitter i kornblå skjorte, om den vanskelige tiden da den seks bind sterke autobiografiske romansyklusen kom ut i Norge.
Alle som vil, kan lese om det i romanene. Om den rasende onkel Gunnar (som egentlig heter noe annet), om strømmen av trusler fra ukjente mennesker på SMS og hvordan han han fikk vite at hans første ekskone ble såret over å finne detaljer fra deres forhold i romanene, gjennom en radiodokumentar hun laget for NRK.
 
Kveldens publikum, enten turister eller arendalitter, ser imidlertid ikke ut til å interessere seg for skittentøyvask. De klapper i hendene. De ler. De er henrykt.

– Hvem ga deg retten til å utlevere alle på denne måten? Mener du at bøkene dine er viktigere enn livene våre?

Blågestad gir seg ikke med sin pietistiske kritikk. Hun høres streng ut. Men Karl Ove tar det med knusende ro.

– Nei, jeg mener ikke det.

Retten tok han seg fordi det var så presserende for ham.
For Knausgård er det uansett ikke enkelt å identifisere seg med den stjerneforfatteren andre anser ham for å være. Men Blågestad slipper ham ikke så lett:

– Bør man ikke skrive om noe større enn om seg selv og kompisene sine?

Hun fortsetter å bore.

– Finnes det overhodet noe større enn livet, parerer Karl Ove Knausgård, tydelig overrasket over den bastante tonen til intervjueren.

Det handler tross alt om erfaringer. Litteraturen kan nærme seg virkeligheten også på radikalt vis. Men når han forteller at han stort sett henter sine poetiske naturbeskrivelser nettopp fra barndommens landskap på Tromøya, ser samtalelederen ut til å mykne opp.

Snart er tiden inne for arrangementets høydepunkt. Sammen med broren Yngve og resten av bandet Vankel, navnet på hovedpersonen i Knausgårds første roman, skal han snart skifte kunstform og gi seg hen til trommesettet. På sett og vis er det å skrive, grenseløst. Å spille trommer er for ham ensbetydende med å utøve begrensningens kunst, har han sagt en gang. Noen god trommis er han ikke, noe han heller ikke unnlater å nevne denne kvelden, før han går opp på scenen sammen med resten av musikerne.
Et kvarter senere viser Vankels musikk seg å være solid rock som gjør seg spesielt godt live. Brødrene Knausgårds band gir jernet i en drøy time.

Les intervju her: