Lina Harder
Kritisk refleksjon over bruken av KI

Lina Harder er doktorgradsstipendiat ved Senter for digitale fortellinger ved Universitetet i Bergen. Hun forsker på grensesnittet mellom kunstig intelligens (KI) og historisk reenactment. Vi snakker med henne om hennes håp og bekymringer knyttet til bruken av KI.
 

Du har i flere år jobbet for Stiftung Haus der Geschichte i Berlin og Leipzig og tar nå en doktorgrad ved Universitetet i Bergen. Hva vekket din spesielle interesse for bruk av kunstig intelligens i museumsarbeid?

Som nettredaktør har jeg i flere år laget tekster, bilder og videoer om utstillinger, museumsgjenstander og historiske jubileer, først og fremst for sosiale medier og multimediale nettprosjekter. Da generative KI-verktøy som ChatGPT ble tilgjengelige for et bredere publikum mot slutten av 2022, hadde jeg umiddelbart noen spørsmål: Kan arbeidet mitt automatiseres? Hva skjer når algoritmer formidler historie eller til og med lar historiske personligheter "gjenoppstå"? Spesielt i forbindelse med tysk erindringskultur som i så stor grad er basert på tidsvitners beretninger, synes jeg dette er både utrolig spennende og ganske vanskelig.

Du ledet nylig en nettbasert workshop i Art meets Tech-serien for Goethe-Institut. Hva er mulig når kunst og KI møtes? Hva kan KI utrette innenfor kunst i dag?

Kunstig intelligens brukes allerede kreativt på mange områder i dag, til tekst-, bilde- og videokunst. Ved Senter for digitale fortellinger i Bergen, hvor jeg jobber, eksperimenterer kunstnere og forskere med KI som medskaper av poesi (ReRites, David Jhave Johnston) eller som en poetisk "oversetter" av fuglesang (The Songbird Speaks, Alinta Krauth) og forsker på bruken av KI i dataspill. Og i fjor utviklet jeg en eksperimentell chatbot-prototyp. KI skriver allerede manus og genererer popstjerner. Og på museer kan vi allerede snakke eller skrive tekstmeldinger med Vincent Van Gogh (Musée d’Orsay), Salvador Dalí (Salvador-Dalí-museet) eller maleriene til utstillingen Femmes fatales (Hamburger Kunsthalle).
Hvordan vil bruken av KI endre museumslandskapet slik vi kjenner det, på mellomlang og lang sikt?
KI vil påvirke museer, både i det interne arbeidet og i utstillingsrommet. Automatiserte bilde- og tekstanalyser kan støtte forskning og innsamling mens snakkende avatarer og personlig tilpassede omvisninger endrer besøksopplevelsen. Museer bør imidlertid være mer enn et utstillingsvindu for ny teknologi. Som tredjesteder kan de skape rom der vi offentlig og kritisk reflekterer over konsekvensene av KI.

"Deepfakes", det vil si manipulerte bilder, videoer eller taleopptak laget ved hjelp av KI, blir også ofte diskutert som problematisk med tanke på personvern. Gjøres det nok for å ivareta disse rettighetene?

Nei, det gjøres fortsatt ikke nok. Det finnes en rekke KI-chatboter på nett som for eksempel etterligner popstjerner, politikere eller historiske personer. Det er vanskelig å forestille seg at Taylor Swift eller Angela Merkel har gitt sitt samtykke til at deres stemme, bilde eller uttalelser blir simulert av KI. Jeg synes økningen av seksualiserte deepfakes, som bevisst er rettet mot kvinner, eller bruken av deepfakes til politisk påvirkning er spesielt bekymringsfull. EUs KI-lov innfører riktignok de første viktige reglene med tydelige krav til merking, men den juridiske implementeringen henger etter den raske teknologiske utviklingen.

Noen ser på bruken av kunstig intelligens som lovende, andre som bekymringsfull. Hva er ditt største håp og din verste frykt på dette feltet?

Jeg håper bruken av KI vil utløse debatter som burde vært tatt for lengst, og føre til mer rettferdige systemer. For eksempel om hvem sine data som kommer til syne av KI-verktøy, og hvem sine perspektiver som mangler. KI synliggjør hvor dypt rasistiske, kjønnsspesifikke og koloniale mønstre er forankret i samfunnet vårt og dermed i våre digitale systemer. Hvis jeg for eksempel ber et KI-verktøy om et bilde av en lege, får jeg et bilde av en hvit og konvensjonelt pen mann. Jeg frykter dessuten at vi gjør lite for å endre dette og samtidig ignorerer de sosiale og økologiske konsekvensene: for eksempel det høye ressursforbruket i allerede belastede områder eller de prekære arbeidsvilkårene til dataannotatorer (som legger til informative tagger i datasett) i det globale sør.

Pluss 1-spørsmål:

Hvilket yrke ville du valgt hvis du ikke hadde blitt forsker?
Jeg ville sannsynligvis fortsatt jobbet på et museum. Museer er steder der historie(r) fortelles, spørsmål stilles og demokratiske verdier formidles. Særlig nå, når demokratiske prinsipper er under press mange steder, og det dessverre er massive kutt i kultursektoren, trenger vi slike rom mer enn noen gang.