Fremmedspråklæring i framtiden Vil alt være digitalt?

Mange ulike muligheter er tilgjengelige for individuell språktilegnelse – avhengig av elevens spesifikke behov.
Foto: Wavebreak © plainpicture

Hvordan kommer vi til å lære fremmedspråk om femti eller hundre år? Hvilken rolle vil digitale medier spille i framtidens fremmedspråkundervisning? Og er det i det hele tatt mulig å gi meningsfulle svar på disse spørsmålene i dag?
 

Å utvikle prognoser for fremmedspråkundervisning langt inn i framtiden er som å spå i kaffegrut. Ut fra aktuell forskning er det umulig å komme med noen funderte uttalelser om hva som vil skje om femti eller hundre år. Den kjente Horizon-rapporten om bruk av digitale medier på skoler og universiteter er derfor basert på en tidshorisont på høyst fem år.

Likevel har jeg sagt meg villig til å lage en framtidsprognose, men under to forutsetninger: For det første vil jeg ikke komme med en, men tre framtidsprognoser, og for det andre vil jeg påpeke at mine spådommer er et rent subjektivt syn på fremmedspråklæringens framtid. Ingen av dem kan bevises vitenskapelig.

Skepsis til grunnleggende endringer

Grunnleggende endringer i fremmedspråkundervisningen og -læringen skyldes ikke bruk av «nye» medier, uansett hvordan disse brukes. De oppstår kun gjennom utvikling av nye metodiske tilnærminger (som den kommunikative tilnærmingen på 1970-tallet), eller ved at eksisterende tilnærminger blir brukt på en annen måte, eller at de blir brukt i det hele tatt (på en mer utbredt og konsekvent måte). Den videre utviklingen av fremmedspråkundervisningen har stagnert i en periode. Etter min mening har dette mye å gjøre med at ulike krav blokkerer hverandre. Dette er f.eks. kravene om standardisering og formidling av testbar kompetanse på den ene side og krav om en læringsrettet, aktiverende og/eller differensierende undervisning på den annen side. Jeg ser ikke at noe ved denne konflikten vil endre seg i nær framtid. Den rådende metodiske eklektisismen – alle velger det som passer dem best – bidrar til at institusjoner, lærere og lærebokutgivere kan leve med en utilfredsstillende situasjon. Hvis ingenting endres, vil fremmedspråkundervisingen om femti år se ut omtrent som i dag.

Neue Routinen werden entwickelt, indem mentale Blockaden überwunden werden. Neue Routinen werden entwickelt, indem mentale Blockaden überwunden werden. | Foto: © jungeblodt.com En digitalisering av fremmedspråkundervisningen vil heller ikke endre på dette, for digitalisering er ikke en (ny) metodisk tilnærming – den kan bare støtte didaktiske metoder på makro- og mikronivå og eventuelt gjøre noen nye eller andre aktiviteter mulig som tillater at visse prinsipper for en metode kan gjennomføres på en annen og kanskje bedre måte. Jeg tror det er kontraproduktivt å håpe at teknologien vil forandre undervisningsverdenen på en fundamental måte. Hvis man bare bytter ut de anvendte mediene eller teknologien, og ikke endrer noe annet, skjer det ingen reell utvikling. I tillegg kan man med de helt ulike digitale mediene støtte prinsipper og metoder i fremmedspråkundervisningen – en digitalisering kan derfor like godt brukes til utvikling av bestemte prinsipper som til videreføring av den aktuelle metodiske eklektisismen.
 
Fremmedspråkundervisning kan og vil kun bli endret dersom undervisnings- og læringsvaner endres betydelig, og dersom innøvde atferdsmønstre justeres eller forlates og nye rutiner utvikles. Alle aktører må bidra aktivt til en slik endring, for bare på den måten kan fremmedspråkundervisningen se annerledes ut i framtiden.

Positivt syn på gradvise endringer

Det er visse utviklinger jeg er ganske sikker på vil komme. Det er mer uvisst hvilke konsekvenser de vil ha. Det vil i alle fall bli gradvise endringer, spesielt innen undervisningsorganisasjon og utvikling av læringsmedier som kan brukes til individuell læring – i eller utenfor klasserommet.
 
Digitale verktøy vil fortsette å endre (og forenkle) måten undervisning og læring er organisert på. Digitale klasseprotokoller, programvare til organisering og administrative prosesser i undervisningsinstitusjoner, læringsplattformer som gir undervisnings- og læringsmateriell og støtter læringsprosesser, vil bli mer utbredt i framtiden, men ikke nødvendigs bli brukt overalt.
Denne utviklingen vil føre til at det kan bli samlet flere data om elevene og deres læring (Learning Analytics) og at forskning på fremmedspråkundervisning og -læring kan baseres på ulike datasett. På noen områder vil dette føre til ny innsikt.
Slik innsikt vil bli brukt til å skape mer adaptivt læringsmateriell som gir mulighet for mer individuell læring.
Det vil bli enda enklere å få tilgang til målspråkmateriell og virtuelle kommunikasjonsmuligheter for målspråket, media vil bil bli enda mer multimodalt og differensiert.
I tillegg vil mengden gratis tilgjengelig undervisnings- og læringsmateriell fortsette å øke (her sier jeg bevisst ikke noe om kvaliteten på slikt materiell). 
Teoretisk sett vil de tre siste punktene åpne for flere muligheter for selvstyrt læring.
 
 
Tabula rasa – die Zukunft ist nach wie vor ein unbeschriebenes Blatt. Tabula rasa – die Zukunft ist nach wie vor ein unbeschriebenes Blatt. | Foto: © Colourbox

Et dristig syn – håpet er det siste som dør

Jeg kan se for meg enda en framtidsvisjon. Denne visjonen er mer omfattende enn de gradvise endringene og forvrenges derfor alltid svært raskt av skeptiske synspunkter, men den eksisterer likevel. Den har mye mer med den metodiske utformingen av fremmedspråkundervisningen generelt enn med bruken av digitale medier å gjøre. Motivasjonen for disse endringene er ikke styrt av teknologi, men resultat av viljen til å konsekvent gjennomføre en læringsrettet undervisning som dermed også fremmer elevenes autonomi.
 
I min visjon om fremmedspråklig undervisning blir uformelle og formelle, mer kontrollerte, mindre kontrollerte og ikke-kontrollerte læringsfaser konsekvent kombinert. Den virkelige (autentiske) kommunikasjonen med personer som snakker målspråket – ofte i virtuell form, men også i fysisk form på andre læringssteder – vil fra begynnelsen av være det viktigste elementet i undervisningen (se Krommer 2018). Lærernes rolle vil forandre seg. De blir på ingen måte overflødige når elevene bruker digitale kommunikasjonsmuligheter med personer som snakker målspråket og målspråkmateriell og øvingsoppgaver på Internett i større grad, snarere tvert imot. Lærerne blir enda viktigere som veiledere i språklæringen, for det er bare de som kan støtte elevene i selvstyrt læring – og dermed gi dem en meningsfull bruk av de ovennevnte mulighetene og hjelpe dem med innholdsrelaterte og framfor alt formrelaterte problemer av alle slag (Rösler 2013:162).
 
Læring av fremmedspråk vil ikke lenger bare foregå i et bestemt (undervisnings)rom, men på svært forskjellige læringssteder. Den vil også være preget av en rekke ulike former for arbeid og interaksjon. Undervisningsformen der læreren er fysisk til stede, er bare en variant, den isolerte læringen (f.eks. hjemme) en annen. Det er mange flere undervisningsformer som kan brukes avhengig av undervisnings- og læringsmål (foreslått av læreren eller valgt av eleven selv). Blended learning-scenarier, der ulike metodiske tilnærminger og didaktiske beslutninger kombineres på ulike nivåer (se Würffel 2018), bestemmer hverdagen til fremmedspråkundervisningen og -læringen.
 
Dette lyder kanskje ikke eksotisk nok? Det stemmer, forslagene mine er ikke nye, men etter min mening er det ennå lenge til vi vil se en konsekvent gjennomføring av dem.
 

Litteratur

New Media Consortium (NMC) (2017): Horizon Report. Higher Education Edition. (10.02.2018).

Krommer, Axel (2018): Authentische Kommunikation in digitalen Medien. Schluss mit Simulationen. I: Magazin Sprache.

Rösler, Dietmar (2013): Sprachnotstandsgebiet A – Herausforderungen an die Fremdsprachenforschung. I: Zeitschrift für Fremdsprachenforschung, årgang 24, utgave 2, s. 151-168. 

Würffel, Nicola (2018): Hausaufgaben im DaF/DaZ-Unterricht. Ein altes Thema (digital) neu denken. I: Info DaF, årgang 45, utgave 1.