Emmanuel Macrons seier i Frankrike representerte en skikkelig pro-europeisk vitamininnsprøyting. Mange av oss har tenkt at dette er starten på en ny giv for EU-samarbeidet.
Kjære Ulrike,
siden vi sist korresponderte, har det vært flere valg i Europa, deriblant i ditt eget hjemland Tyskland. Vi observerer nå en helt ny spenning knyttet til hvert valg til Europas mange nasjonalforsamlinger; vil fløypartiene – og i særdeleshet nasjonalistene - øke sin oppslutning eller holder sentrumspartiene stand? I de fleste europeiske land er de tradisjonelle «mainstream»-partiene både til høyre og til venstre for sentrum tilhengere av EU. Felles for dem alle er at de mister oppslutning.
Emmanuel Macrons seier i Frankrike representerte en skikkelig pro-europeisk vitamininnsprøyting. Mange av oss har tenkt at dette er starten på en ny giv for EU-samarbeidet. Det handler ikke bare om å gjenskape den tysk-franske politiske drivaksen slik at EU kan reformeres for å understøtte en ytterligere integreringsprosess. Det handler også om å fornye hvordan demokrati praktiseres. La République en Marche er et eksempel på å fornye den partipolitiske metoden og å styrke velgernes direkte involvering i politiske prosesser.
Det tyske valgresultatet, og mange andre valg, er for meg et bevis på at den gamle oppskriften på hvordan politikk praktiseres er forbi. I mange land pågår det regjeringsforhandlinger i månedsvis for å danne koalisjonsregjeringer, som noen ganger består av så mange og ulike partier at sluttresultatet er ugjenkjennelig for velgerne. For øyeblikket pågår det regjeringsforhandlinger i Tyskland, Østerrike, Tsjekkia, på Island og i Norge. I Nederland tok det 6 måneder å få på plass en ny regjering etter valget i april. Denne type valgresultater kan sies å være synonymt med en svekket styringsdyktighet fordi flertallets minste felles multiplum er lite, tynt og skjørt. Dette fører igjen til at velgernes tillit svekkes og den demokratiske legitimiteten utfordres. Det er ikke lengre «business as usual» i politikkens verden.
Uavhengig av hvilke kriser som har rammet Europa det siste 10-året, så er det en realitet at ingen samfunn er bærekraftige dersom store deler av befolkningen faller utenfor; økonomisk, sosialt eller kulturelt. Innen EU ser vi mange kløfter; den mest prekære er velstandskløften mellom sør og nord, øst og vest. Ulike oppfatninger om hva som er EUs verdigrunnlag og hvor grensen går mellom et liberalt og et illiberalt demokrati er også blitt aktualisert med utviklingen i Polen og Ungarn, og nå etter valget i Tsjekkia. Hva som er historisk eller kulturelt betinget er vanskelig å si.
Europabevegelsen i Norge arrangerte i slutten av oktober konferansen «Demokrati uten grenser. Globalisering, EU og nasjonalstaten». Her var et av spørsmålene som ble stilt om hvorvidt EU er en for stor politisk enhet til at folk føler den nødvendige tilhørigheten til dette fellesskapet. En påstand er at dersom det blir for stor avstand mellom de som styrer og velgerne, går dette ut over den demokratiske legitimiteten til det politiske systemet. Men dette er ikke utelukkende et argument for EU-skeptikerne. Politisk avstand og fremmedgjøring kan også oppleves innen en nasjonalstat.
De fleste erkjenner at ingen nasjonalstat alene kan håndtere grenseoverskridende utfordringer som migrasjon og klimaendringer. Ei heller multinasjonale selskaper som tar seg til rette og melder seg ut av nasjonalstatens politisk kontroll. Likevel, debatten om styringsnivåer, suverenitet og maktfordeling må ikke overskygge det det essensielle i debatten; hvordan skal de politiske rammene for å utøve suverenitet og inneha demokratisk legitimitet være i det europeiske fellesskapet?
Ditt innspill om en europeisk republikk, et politisk system uten nasjonalstater der hver individuell europeer er den demokratiske basis for en slik politisk modell er interessant og bør debatteres. Og Macrons europolitiske prosjekt handler ikke minst om at det er den europeiske suverenitet som må styrkes gjennom økt integrasjon.
Den politiske konfliktlinjen i Europa i dag går i stor grad mellom de som mener at den beste rammen for å utøve demokrati på er nasjonalstaten og de som mener nasjonalstaten står i veien for å utvikle en europeisk suverenitet gjennom et sterkere europeisk demokrati. Nå som identitetspolitikken har styrket sitt grep i den offentlige debatt og i politikken, både i USA og i Europa, er denne samtalen mer krevende enn på lenge. Men det er samtidig også en mulighet.
Derfor må alle vi som tror på en europeisk fremtid innenfor rammen av EU eller som du foreslår; en europeisk republikk, unngå å bidra til en ytterligere polarisering mellom nasjonalister og pro-europeere. Vi må ta på alvor at nostalgien rundt nasjonalstaten, som den tryggeste rammen rundt demokrati og tilhørighet, er tiltalende i en tid der det skjer store og raske endringer i måten vi kommuniserer, produserer og opererer på. Jo mindre vi forstår og respekterer populistisk argumentasjon, jo mer vil den proteksjonistiske og sjåvinistiske nasjonalismen bre om seg. Vi må ikke undertrykke populistene, men møte dem i en gjensidig respektfull debatt.
Vennlig hilsen
Kirsti Methi
