Stereotypier
Synet på Tyskland endrer seg - del 2

Alt i alt har det vært et betydelig innslag av disinteresse og kunnskapsløshet i etterkrigs-Norges forhold til Tyskland og tyskerne. Fortellingen om ferden langs «Autobahn» som nødvendig transportetappe på veien mot frihet og nytelse ved Middelhavets strender er slik sett dekkende.

I den litterære og kulturelle offentlighet har det nok vært skrevet om forfattere som Heinrich Böll, Günther Grass og Hans Magnus Enzensberger, særlig når man som i sistnevntes tilfelle har kunnet spore inn på Norge og nordmennene. Likevel har interessen for tysk samtidslitteratur og tysk samtidskunst vært svært svak. Norske medias tilstedeværelse på verdens største bokmesse i Frankfurt har de siste årene vært så godt som ikke-eksisterende, og vinnerne av den prestisjefylte «tyske bokprisen» har i all hovedsak blitt avspist med kortere gjengivelser av nyhetsbyråenes pressemeldinger. I det populær-kulturelle feltet har fenomener som «Derrick», eller den lave populærmusikkens ompa-rytmer, holdt liv i forestillingene om «det tyske», men mye av dette har nok først og fremst vært viktig for å holde liv i en vitse- og lytehumor om og fra et definitivt ucoolt land.
Den norske venstrefløyen har hatt sine egne varianter av fortellingen om Tyskland. Elementer i denne har vært «krigen», «nynazistene», «den autoritære stat», «Berufsverbot» - en mix av usammenhengende bilder og hendelser som har skullet indikere noe i retning av (Vest-)Tyskland som et slags fortsettelsesregime for det beryktede herredømmet den gang da, evt.  som et land der «nye farer» slumrer i folkedypet. Formodningen om «kontinuitet», herunder forestillinger om elitenettverk fra krigens dager som opprettholdt sin skjulte makt og innflytelse gjennom det meste av etterkrigstiden, har også hatt sitt liv i nyere norsk skjønnlitteratur, f.eks. i Kjartan Fløgstads forfatterskap. Den norske høyresiden har selvsagt også hatt sine fortellinger om Tyskland. Mange av disse har handlet om vestbindingen og om Natomedlemsskapet, men også om kapitalismens som suksessformel og om dens overlegenhet i forhold til det tyske, sosialistiske eksperimentet i øst. 

Valfarting til det mangfoldige Berlin

 Tyskland har de siste 40-50 årene vært gjennom en kraftig kulturell moderniseringsprosess. I kjølvannet av historisk selvoppgjør, grønn bølge, gjenforeningsprosess og flerkultur m.m. har et mer liberalt samfunn og et land med et sterkere sivilt preg har tatt form. Tyskland har i dag ikke kun Europas mest effektive kapitalistiske økonomi, men sannsynligvis også den tyngste forankring av såkalt post-materielle verdier i befolkningen. Det siste ti-årets omfattende valfarting til det mangfoldige Berlin, har bragt et økende antall vitnemål om dette «nye Tyskland». En hovedinnvending mot de norske standardfortellingene om Tyskland er likevel at de kun i begrenset grad har klart å fange opp nevnte endringsprosesser, og at man i for stor grad har blitt hengende fast i stereotypene som ble formet på 50-, 60, - og 70-tallet.

Både beundring og motstand

Sommerens drama rundt redningspakkene for Grekenland, og den nå pågående og like dramatiske flyktningkrisen, har stilt Tyskland og bundeskansler Merkel i verdenssamfunnets søkelys. I håndteringen av de to krisene har Tyskland høstet både beundring og motstand, alt etter ståsted.  De som kjenner utviklingen landet har vært gjennom siden 70-tallet er ikke overrasket over Merkels veivalg i flyktningkrisen, og over den sterke folkelige støtten bak den såkalte velkommenkulturen. Tilsvarende er Tysklands tilsynelatende harde linje under Grexitkrisen fullt forklarlig ut fra rotfestede prinsipper i tysk nasjonaløkonomisk tenkning - verdiskapning, sparing, moderasjon og (selv-)disiplin. Selv så forskjellig de to krisene er, kan man i Merkels prinsippledede og helhetstenkende håndtering av dem godt se noen felles - og kanskje også «tyske» trekk.  
På det norske kommentariatets fløyer har det hersket like mye forbløffelse og forvirring, som støtte eller avvisning. For høyresiden har den sterke og selvbevisste nasjon som viste lederskap under Grexitkrisen i løpet av noen uker forvandlet seg til en naiv og moraliserende softpower. For venstresiden har den fremste eksponenten for nådeløs neo-liberal kuttpolitikk på like kort tid blitt transformert til den store bæreren av humanitet og solidaritet i håndteringen av Europas alvorlige flyktningkrise. Med Merkels siste trekk, forslaget om oppretting av egne transittleirer ved den tysk- østerrikske grensen for hurtigbehandling av «grunnløse asylsøknader», vil nok pendelen svinge litt tilbake. Det nye med situasjonen som har utviklet de siste par årene er uansett at fokuset på Tyskland har blitt skarpere, og at det dominerende bildet av landet har beveget seg fra det overveiende negative til det forsiktig positive. Æraen for kunnskapsløshet og disinteresse synes tilbakelagt, og Tyskland spiller ikke lenger maskinfortball.