Intervju med Uwe Krüger Faren ved journalisters tette bånd ved makten

Kommunikasjonsviter Uwe Krüger fra Leipzig
Kommunikasjonsviter Uwe Krüger fra Leipzig | Foto (utsnitt): © Uwe Krüger

Hvor uavhengige og objektive er tyske journalister? Kommunikasjonsviter Uwe Krüger fra Leipzig har undersøkt nettverket mellom ledende redaktører og den politiske og økonomiske eliten – og fant urovekkende tette bånd.

Herr Krüger, vi ønsker oss journalister som er nøytrale og objektive reportere. Hvor nær er vi dette idealet i Tyskland?

Det er det veldig vanskelig å gi et generelt svar på. Kravene til journalistikken er ekstremt høye, og mange tyske journalister gjør seg virkelig flid for å være redelige og for å gjengi et ofte svært uoversiktlig nyhetsbilde så eksakt og objektivt som mulig. Likevel har vi et problem.

Hva er problemet?

Mange av de tyske ledende mediene har så tette bånd til den politiske eliten og næringslivstopper at de i liten grad stiller spørsmål ved problemdefinisjonene og de grunnleggende begrepene som er etablert i disse kretsene – og heller ikke ved de bakenforliggende interessene. Som medium kan du være objektiv og nøytral i det små og likevel stå nærmere elitens diskurs enn befolkningens i de overordnede retningslinjene.

Hvilke belegg har du for denne tesen?

Jeg har gjennom flere år undersøkt relasjonsdata med persontilknytninger for alle førende redaktører i tyske ledende medier: Hvem har kontakt med hvem i hvilken organisasjon – som medlem, men også som styreleder, rådsmedlem, styremedlem? Det viste seg, for det første, at hver tredje person var medlem av minst én organisasjon med tilknytning til eliten. Og for det andre var toneangivende journalister på det utenrikspolitiske området sterkt involvert i organisasjoner som representerer interessene til NATO, EU og den tyske regjeringen, hvilket for meg var det mest urovekkende.

Hvilke organisasjoner mener du, helt konkret?

For eksempel Deutsche Atlantische Gesellschaft, en erklært lobbyorganisasjon for NATO. Eller Den trilaterale kommisjon, et fortrolig forum for eliten fra politikk, næringsliv og andre sektorer fra Nord-Amerika, Vest-Europa og Asia-Pacific-regionen. Her forhandles det om økonomiske og politiske interesser i den vestlige verden utenfor offentlighetens søkelys. Journalistene som er til stede forplikter seg til å tie om det som skjer, selv om de jo egentlig skal være offentlighetens forsvarere.

Er det overhodet tillatt?

I Tyskland finnes det faktisk ingen etablert norm til hinder for at journalister blir medlem av slike sammenslutninger eller kommisjoner. I Amerika, for eksempel, er det annerledes. New York Times har en etisk kodeks som tillater journalister å engasjere seg i organisasjoner som dreier seg om journalistisk utdanning og etterutdanning, men ikke om politikk og økonomi.

Mange stoler på de såkalte ledende mediene

Hva gjør nærhet til eliten med den journalistiske objektiviteten?

Den påvirkes. Ta reportasjer fra Ukraina. For å være helt ærlig, kan vi hos mange av de store mediene observere en slagside i retning av alliansepolitikken, EU og NATO. I det geopolitiske spillet om Ukraina er man svært kritisk til Russland og svært ukritisk til Vesten. Det gir et veldig verdiladet bilde av situasjonen, «de gode mot de onde», hvor et mer nøkternt bilde, «interesser mot interesser», hadde vært nærmere sannheten.

Men det finnes jo også andre medier som har dette perspektivet. Som borger kan man jo la seg informere på bred basis, ikke sant?

Ja, man kan argumentere for at tendensiøs nyhetsdekning vil bli dempet av mangfoldet av nyhetstilbud. Spørsmålet er bare, hva hjelper det den enkelte mediebruker? Hvem har tid og mediekompetanse til å overskue hele meningsspekteret hver dag? Mange fester sin lit til de såkalte ledende mediene og går ut i fra at disse informerer så objektivt som mulig. Derfor er også pluralitet innenfor hvert enkelt medium viktig.

Man kan argumentere for at det er nødvendig for den journalistiske reportasjen at man skaffer seg tilgang til eliten. Er en viss nærhet til eliten prisen man må betale for eksklusiv bakgrunnsinformasjon?

Jeg ser at det er et dilemma. Den som vil gjengi elitens diskurs, trenger tilgang og dermed også en viss mental nærhet til makten. Men et mer interessant spørsmål er jo: Hvor mye trenger jeg egentlig av opplysninger fra sjefsetasjen? Trenger jeg ikke heller kilder i mellomsjiktet hos myndigheter og andre organisasjoner, saksbehandlere for eksempel, som er mindre styrt av interesser, men til gjengjeld mer sakkyndige enn deres overordnede? Amerikanske journalister har den fine huskeregelen «The higher you go, the less you know», jo høyere man går, desto mindre vet man. Enda viktigere enn å gjengi elitens diskurs så detaljert som mulig, er det jo å stille konstruktive spørsmål til den.

Gi oss et eksempel?

I mange kommentarer og lederartikler i store aviser har jeg funnet teser om at finanskrisen, migrasjon og pandemier er av relevans for sikkerhetspolitikken. Det er i bunn og grunn å drive lobby for et utvidet sikkerhetsbegrep, det tilhører elitens konsensus og hører hjemme på dagsorden til den tyske regjeringen, EU og NATO. Det innebærer også å anvende militær logikk på ikke-militære temaer. Etter min mening vil den journalistiske merverdien bestå i å stille kritiske spørsmål til denne ideen, ikke bare å fremstille den og kanskje til og med agitere for den.

Følelsen av samrøre mellom politikk og media

Hvordan vurderer du den aktuelle mediekritikken som utøves av demokratikritiske grupperinger som Pegida?

Vi har å gjøre med tap av tillit, som de etablerte mediene absolutt bør ta på alvor. Selv om paroler som «løgnpresse» er veldig satt på spissen. Det finnes en utbredt følelse av samrøre mellom politikk og media, og det er ikke tilfeldig. Arbeids- og utvalgssrutinene til mange redaksjoner er fininnstilt med tanke på å følge elitens diskurs som en skygge. Det man egentlig trenger er flere ressurser og frihet til fordomsfri research, ikke slavisk å følge maktsentrenes agendaer, men å tilkjennegi egne holdninger med ettertrykk.

Mer internt mangfold, er det en løsning?

Det hadde vært et viktig skritt, ja. Jeg tenker at det vil gagne oss lesere om uvanlige gjesteskribenter slapp til oftere med avvikende meninger og kritiske perspektiver. Eller hvis en lederskribent, som i en årrekke har vært tilstede under sikkerhetskonferansen i München, for en gangs skyld også avlegger en visitt til fredskonferansen i München – eller i tillegg til World Economic Forum i Davos også deltar i World Social Forum.