Tysk Plattform for Dans 2016
Naboer, i flertall

Koreograf Will Rawls og dramaturg Sandra Noeth i samtale om identitet, nasjon og Tanzplattform Deutschland – en tysk plattform for dans.

Sandra Noeth: Da vi ble invitert til å bli med i juryen for den tyske plattformen for dans, fikk jeg og de andre jurymedlemmene en litt ubehagelig følelse av den tydelige betegnelsen «tysk» og lurte på hva det betyr og hvilke krav som forbindes med dette begrepet i dag. Det virker litt utdatert med tanke på dagens produksjonspraksis innenfor moderne dans og performance. Og hva betyr det å bruke denne overordnede, nasjonale betegnelsen i lys av de aktuelle politiske og sosiale realitetene?

Will Rawls: Sommeren 2015 besøkte jeg Biennalen i Venezia og fikk inntrykk av at konseptet med nasjonale paviljonger ikke lenger fungerer på samme måte som det kanskje en gang gjorde. Inndeling etter land var tidligere avgjørende for å kunne plassere en estetikk og gå i internasjonal, om enn begrenset dialog. Dansediskursen som jeg deltar i, er tverrfaglig og skjer på tvers av landegrenser. Jeg kan ikke forestille meg at folk som jobber innenfor denne bransjen i Tyskland, oppfatter sin kreative utvikling som noe spesielt tysk – dans beror jo ofte på osmose og transparens.

I USA har vi egentlig ikke den ideologiske infrastrukturen til å etablere en amerikansk plattform for dans. Her har dans fremdeles en ujevn synlighet i den kulturelle dialogen om kunst. Metodene for hvordan man lager dans, er fortsatt uavhengige av systemet fordi de ikke kan eller vil tilordnes et nasjonalisert institusjonelt program.

Sandra Noeth: Den tyske plattformen for dans ble etablert i 1994, på et tidspunkt da spørsmål om institusjon, infrastruktur og kunnskapssirkulasjon i samtidsdans i Europa og deres lokale, nasjonale og internasjonale skjæringspunkter var i grunnleggende endring. Spørsmål om rase, kjønn og nasjonalitet som identitetsbærende egenskaper er blitt diskutert inngående i diskursen siden da og fortsetter likevel å påvirke de kuratoriske beslutningene, den institusjonelle invitasjonspolitikken og finansieringen av prosjekter. Men kroppens performativitet og fysikalitet gjør alltid disse kategoriene uklare og løser dem opp i et vekselspill mellom individuell og kollektiv kropp som reagerer på hverandre og står i motsetning til hverandre. Hvordan kan vi forstå disse prosessene som overlapper hverandre og er flettet i hverandre, når vi presenterer eller ser på dans fra et bestemt sted, men ikke «importerer» de spesifikke omgivelsene som dansen ble utviklet i? Det minner meg om prosjektet «The Planet Eaters» som du oppførte på Balkan i 2013.

Will Rawls: The Planet Eaters er en duett for musikeren Chris Kuklis og meg selv, der jeg koreograferte rytmer og bilder i vår fysiske og akustiske utveksling. Resultatet var et ritualisert og likevel flytende kart over det skiftende territoriet som forbinder selvet til den andre og tradisjonen til nåtiden. Jeg føler på en måte at dette prosjektet er det mest – og kanskje eneste – bevisst nasjonalistiske blant prosjektene mine. Å reise på Balkan som danser, koreograf og amerikansk statsborger påvirket min forståelse av hvordan folkedans fungerer, på flere måter. Jeg dro tilbake til Serbia for å lære folkedans på en skole. Jeg ville vite om det å lære disse «etniske» dansene til en annen kultur kunne ha en destabiliserende effekt, i stedet for en stabiliserende virkning på min identitet og handlemåte. Dette er en effekt jeg prøver å få gjennom dans generelt, men i dette tilfellet ble forskjellen mellom hvem som driver med kulturell dans, og det denne dansen kanskje prøver å si, til et identitetsdynamisk skisma. Det føltes etisk riktig – uten å være politisk korrekt – å dra et sted og lære dansene og ikke bare lære dem via YouTube, men sette seg inn i det på et fysisk nivå, gjennom inkorporering og lån av danseuttrykk.

Sandra Noeth | Foto: privat Sandra Noeth: Sandra Noeth: Spørsmålet om ansvar oppstår også på nivået for produksjon og presentasjon av samtidsdans når det gjelder finansieringsordninger som er bundet til nasjonalitet og statsborgerskap. Jeg tenker for eksempel på ulike bølger av oppmerksomhet rundt 2000, knyttet til EU-politikk som fokuserte på ulike østeuropeiske land, eller mer nylig på programmer dedikert til den arabiske regionen i kjølvannet av de politiske urolighetene. Selv om disse tiltakene har positive virkninger, vil jeg likevel peke på den økonomiske, plassmessige og estetiske virkningen de har. Utfordringen er å øke bevisstheten om disse dynamikkene i vår praksis og å ikke redusere kunstnerne og deres arbeid til deres representative evner, det vil si å gjøre dem til symbolske verktøy for politisk problemløsning.

Will Rawls: Har dere spesielle måter å arbeide på som kan motvirke dette i den kommende tyske plattformen for dans? Måter som støtter kunstnerne dersom de er i tvil om hvordan de skal håndtere denne presentasjonsrammen?

Sandra Noeth: Den viktigste beslutningen er sannsynligvis å fokusere på et begrenset utvalg av kunstneriske arbeider og dermed skape mer rom for et dyptgående møte med hver enkelt kunstner. I tillegg forsøker vi å ta ansvar for beslutningene våre ved å bli mer synlig og håndgripelig som jury. Vi vil stå ved siden av kunstnerne – ikke på en ukritisk måte – og gi dem oppmerksomhet og ta oss tid til å gå i offentlig dialog med dem om hvordan verkene deres burde kontekstualiseres. Dette er små, men viktige strategier for å i det minste adressere disse dynamikkene av inkludering og ekskludering.

Will Rawls: Hvordan vil dere støtte arbeidene til kunstnere som interesserer seg for spørsmål om identitet og selvidentifisering? I amerikanske medier får man ofte inntrykk av at vi ikke har naboer. Vi mangler også en følelse av grenser. «American experience» blir mer og mer selvsentrert, men også mer og mer generaliserende. Men til tross for vår nasjonale sneversynthet, tar jeg avstand fra holdningen om at det å bli engasjert, eller kanskje besatt av spørsmål om rase på en eller annen måte utelukker kompleksiteten i diskursen, i kunsten. Vi opplever en synlig oppblomstring av rasistisk vold i landet vårt – basert på mange strukturelle faktorer, men en av dem er at en dominerende kultur feiltolker svarte mennesker på en urettferdig måte. Etter min mening er disse strukturelle rasistiske holdningene inkorporert i alt som har med visuell synlighet og representasjon å gjøre, som f.eks. teater. Denne tanken fører kanskje til vårt felles spørsmål om abstraksjon: Har vi råd til å være abstrakte i våre beslutninger og valg? Eller kan vi tillate oss å være abstrakte som kunstnere og kuratorer? Hvor ligger det etiske ansvaret i abstraksjon?

Sandra Noeth: Hvordan håndterer du dette spenningsfeltet i ditt kunstneriske arbeid?

Will Rawls: Jeg forsøker både å si noe og la ting være usagt. I min soloforestilling Personal Effects jobber jeg mye med en hettegenser. Hettegenseren er blitt et kjennetegn for urbanitet som også har et element av rasetilhørighet i seg, ikke bare i USA, men også andre steder. Men i solostykket er hettegenseren også et materiale og noe som ved hjelp av koreografien kan mobiliseres og strekkes med hensyn til betydning og funksjon.

Sandra Noeth: Er dette detaljer i arbeidet ditt som potensielt mobiliserer og refererer til bestemte identiteter eller miljøer i USA, eller noe som du vil tilpasse hvis du setter opp stykket utenfor USA?

Will Rawls: Det er jeg ikke sikker på. Jeg forsøker å finne en poetikk rundt usikkerheten knyttet til kroppen som har blitt forskjellsbehandlet, nasjonalisert og også abstrahert.

Sandra Noeth: På samme måte ser det ut til at den tyske plattformen for dans – mot sin vilje – kommer i en vanskelig og merkelig resonans med det som skjer i Tyskland i dag. Flyktningstrømmen til Europa har medført positive reaksjoner og etablering av støttenettverk, men også utløst alvorlig voldshandlinger og frykt som nører opp under hat og skaper bilder og en retorikk som vi alle har sett før. Med tanke på det du definerte som «etisk ansvar» og i lys av den europeiske og globale virkeligheten, hva er ansvaret til og effekten av et prosjekt som kalles tysk plattform for dans?

Will Rawls: Godt spørsmål. Det er et mikrokosmos som representerer makrokosmos av nasjonale grenser. Og når de europeiske landegrensene blir porøse på grunn av maktspill i innvandringspolitikken, da stilles det spørsmålstegn ved ideen om en «tysk» plattform. Hvordan kan migrasjon inspirere en kunster til å stille spørsmål ved det tyske, eller hvilken som helst annen kulturs egenart?

Sandra Noeth: I tillegg til nasjonale grenser, synlige, sporbare, materielle og byråkratiske grenser, blir også immaterielle grenser virksomme i nasjonale sammenhenger. Grenser og hindringer i form av sensur og selvsensur påvirker både kunstnere og kuratorer samt institusjoner i deres avgjørelser. Så hva er akseptert i nasjonal sammenheng med hensyn til kunst, estetikk eller bevegelsesspråk? Hva er de praktiske konsekvensene av avgjørelsene dine? Hvor langt kan du og hvor langt velger du å gå?

Will Rawls: Ja, denne forestillingen om at du hele tiden må bære rundt på en slags skjerm som overvåker om det du selv gjør er estetisk riktig. Jeg tror mitt vanskelige forhold til disse maktstrukturene åpner opp et produktivt rom der jeg kan agere. Hvordan denne uroen, eller mistilliten, uttrykkes politisk og estetisk i arbeidene til andre kunstnere, er mer lærerikt for meg enn å flyte lett gjennom institusjoner.

Sandra Noeth: Jeg tenker tilbake på utviklingen av moderne dans tidlig på 1900-tallet, på prosjekter som hovedsakelig ble gjennomført av europeere og amerikanere og som ville plukke opp orientalsk eller afrikansk ordforråd og bringe det til Vesten: Hvem har rett til å snakke, hvem har rett til å opptre, og hvilke bevegelser og hvilken symbolikk tilhører hvem? Jeg tror disse prosessene med internalisering av estetikk fortsatt er ødeleggende. Hvordan kan vi opprettholde et spent og komplekst forhold til denne dynamikken og dyrke en dans som ikke først og fremst handler om å ha svar, men som fortsetter, på en destabiliserende og flertydig måte, å dele ut identitetsbærende merkelapper.

Will Rawls: Det er viktig å dyrke denne mistilliten. Jeg kuraterer en plattform i New York i 2016 – for Danspace Project. Ishmael Houston-Jones og jeg ser på virkningen AIDS har hatt på dansemiljøet og virkningen AIDS har på mangfoldet i performance-kultur blant homofile i dag. Vi ser for oss et program bestående av fortellinger som beskjeftiger seg med erindring og omfavner fiksjonens evne til å formidle historien. AIDS førte til et stort tap av mennesker, arkiver, ideer og infrastruktur, og nå er vi her, i dette øyeblikket. Hvordan fyller vi tomrommet? Å arbeide med fiksjon og fakta ser ut til å være en produktiv og poetisk bearbeiding av aidsepidemien, samtidig som vi minner om at den fremdeles har stor utbredelse i dag.

Sandra Noeth: Ja, hvordan opprettholder vi fortellingene? Og hvorfor opprettholder vi dem? Dette konstante behovet for å lage fiksjon, re-adaptere, forandre, som også gjelder den skjøre ideen om en nasjon …

Will Rawls: Hva om kunstnerne på den tyske plattformen for dans fikk mulighet til å fortelle den nasjonale plattformen på nytt fra innsiden – fortelle historier om Tyskland og oppheve den sementerte ideen om nasjon. Det ville være godt naboskap.