Det urbane rom
Oslos fremtid

Mange byer har vært preget av boligsegregasjon, dog med sentrum som arena hvor folk omgås på tvers av sosiale skiller. I dag rustes imidlertid bysentra opp for å bli attraktive, særlig for besøkende og høyutdannede.

Med dette økes fokus på hvem som har rett til byen, som i Henry Lefebvres teori innebærer en etisk forpliktelse i byplanleggingen til å sørge for at alle sosiale grupper kan bruke og bo i byen. Likhetsideologier står sterkt i Norge, men har nok ikke preget synet på byenes sosiale konfigurasjon. Det virker til at det finnes en historisk aksept for at Oslo er en delt by. Nå er det likevel tegn til at flere ønsker en kollektivt orientert by. Med tiden bør det også bli et større engasjement for en solidarisk by.
Retten til byen er et perspektiv og en aksjonsform som har sin begrepsopprinnelse hos Henri Lefebvre, og som handler om en universell rett til å bebo, bruke og appropriere byen på tvers av sosiale skiller. Det handler om retten til å kunne bli i byen, ikke bli fortrengt, til å være representert, og at alle er likeverdige i de offentlige rom. Byforskere som har hvilt seg på Lefebvres skuldre har arbeidet med sosial likerett i byen, offentlige rom som allmenninger, og betydningen av forskjellighet og mangfold. Aksjonsformen kjennetegnes av lokale og internasjonale organisasjoners kamp for at folk skal kunne beholde sine hjem og nabolag når byen presses. Presset kommer fra politikere som vil gjøre byen attraktiv; investorer og utbyggingsselskap som ser fortjenestepotensial, og fra ressurssterke mennesker som vinner markedskonkurransen når bolig er et investeringsobjekt. For byens del blir det viktig å beskytte universelle aspekter ved offentlige rom og byen som et helt samfunn.

En ny sosial deling

Frem til 1800-tallet var Oslo (da Christiania) delt mellom byen og forsteder, der sistnevnte besto av trehusbebyggelse utenfor bygrensen, som ble trukket opp av danskekongen på 1600-tallet. Disse forstedene ble ved flere anledninger brent for å forhindre slum, men trehusene ble raskt bygd opp igjen. Folk hadde ikke noe annet alternativ.
Christiania vokste raskt fra 1840-tallet, med en strøm av migranter til industrien, som særlig ble utviklet langs Akerselva. En ny sosial deling utviklet seg i løpet av industritiden, som historiker Knut Kjeldstadli har beskrevet. Akerselva, som renner midt i byen fra nord til sør, har i stor grad delt byen mellom den øvre middelklassen i vest og lavere middel- og arbeiderklasse i øst, der også majoriteten av drabantbyene ble utviklet fra 1950-tallet.
Oslo har slik vært preget av ulike former for geografiske skiller. I dag utvides og fortettes det. Byen som livs- og identitetsform har vekket middelklassens interesse. Siden 1980-tallet begynte flyttingen til tidligere arbeiderklassestrøk i indre by, en gentrifiseringsprosess kjent fra byer i verden. På grunn av tiltrekningskraften til Oslo indre øst og utviklingen av dyre boliger i de sentrale havneområdene i en øst-vest akse i byen viskes Akerselva-skillet mer ut.
Fra 1990-tallet har Oslos byutviklingspolitikk hatt som mål å styrke byens image og tiltrekkingsevne. Attraktivitet blir sosialt distingverende. På mange måter er blikket vendt mer utover når det gjelder for hvem byen rustes for. I ytterste konsekvens kan folk uten økonomiske ressurser igjen komme til å måtte bo utenfor indre bygrensen, med lignende skiller som dem i førindustriell tid.

Rimelig lavt engasjement

Det er politisk konsensus om å bevare Oslos felles naturområder. Markagrensa, fjordområder og parker vernes for allmenn rekreasjon. Samtidig satser kommunen på kompakt byutvikling, som setter press på offentlige rom i nye og videreutviklede nabolag. Koplet til attraktivitetspolitikken og en majoritet av private utviklere har Oslos offentlige rom blitt utsatt, da de også designes på en måte som symbolsk og materielt regulerer bruken gjennom regler, aktivitets- og designtilpasning, og normer for hva som er ønsket atferd og bruk. Dette skjer også i sentrum, som er en viktig arena for Oslos og Norges offentlighet.
Det har vært rimelig lavt engasjement for retten til byen i Oslo. Årsaker er nok det generelt høye velstandsnivået, en sterk velferdsstat, og en veletablert boligpolitikk som vektlegger boligeierskap. Dette tilsier at majoriteten, middelklassen, vinner på et liberalisert boligmarked. Bestående likhetsideologier innebærer muligens også at befolkningen ikke er bevisst fremveksten av sosiale ulikheter, som dessuten, og særlig i Oslo, har vært akseptert i form av boligsegregasjon. Antydningen til nye sosiale skillelinjer mellom indre og ytre by, samt et bestående øst-vest skille i ytre by, betyr at retten til byen må komme høyere opp på den offentlige og politiske agenda.
Det tyder på at flere innbyggere nå er opptatt av at Oslo skal være mangfoldig, og at flere møteplasser må skapes for offentligheten. Som i andre byer utvikles nye kollektiver slik som bytteringer, urban dyrking, mobile kafeer og nabolagsfester. Mye tyder på at engasjementet er størst for å skape en kreativ by basert på kollektive løsninger og estetiske/kulturelle virkemidler. Neste skritt må være at engasjementet inkluderer hele befolkningen, at retten til en kreativ og mangfoldig by skal gjelde for alle.