Graphic Novel
Et videre liv for ofrene

Avitall Gerstetter, hvis din grandtante Rozsika hadde vært i live - hvor hadde hun da vært akkurat nå, hva hadde hun drevet på med?

Akkurat det er spørsmålene som dette prosjektet handler om og som jeg stadig vekk stiller meg selv: hvordan hadde det gått med de menneskene som ikke ble forunt å overleve Holocaust? Eller, hvordan hadde livene deres sett ut hvis Holocaust aldri hadde funnet sted? Men om jeg nå skulle besvare disse spørsmålene med henblikk på Rozsika, ville jeg måttet foregripe. Hvor denne jenta, som ble drept i Auschwitz syv år gammel, er i dag, er ennå ikke tenkt ut.

Du utvikler denne historien i form av en grafisk roman og inviterer ungdom til å medvirke. De dukker også selv opp i historiens tegninger.

Jeg fungerer som en mellomperson fra nåtiden, som en levende person som skaper en direkte tilgang. På det symbolske planet møter figurer som Rozsika og hennes venninne meg på en bro, jeg tar dem i hånda og viser dem hvordan jeg lever i dag. De på sin side forteller meg hvordan omstendighetene i deres liv var den gang. Jeg vandrer sammen med dem gjennom tidene og de utvikler seg videre, gjør seg ferdig med skolegang, utdanner seg til et yrke.

Opparbeidelse av fortiden slik vi vanligvis ser det for oss, handler om beretninger fra tidsvitner eller avdekking av historiske fakta. Du gjør noe helt annerledes, du arbeider med fiksjon. Hvorfor?

Scene aus „Rozsika“; | © Tobias Dahmen/Avitall Gerstetter En tale ved den tidligere israelske presidenten Shimon Peres i Berlin ga meg ideen til «We will call out your name». Han kastet frem et spørsmål om hva Holocaust-ofrene ville ha ønsket av oss i dag. Hans svar var: at vi forteller deres historie videre. For meg var det veldig logisk. Stemmene til dem som kan berette om forbrytelsene av egen erfaring blir stadig svakere. Vi trenger en ny tilnærming som sørger for sterkere identifisering. Jeg mener det er viktig at nettopp unge mennesker befatter seg intensivt med ofrenes biografier. Bare på den måten kan de virkelig komme nær de ulike karakterene istedenfor bare å betrakte dem fra utsiden.

«Skape en ny erindringskultur»

Er prosjekt ditt også en måte å bryte ut av konvensjonelle former for tenkning?Ja, helt klart. Jeg ønsker å skape en ny erindringskultur. Jeg ønsker at ungdom ikke minnes ofrene på den kjedelige, typiske måten som ofte gjøres, men at de tar seg frihet til å tenke videre. Vi har i dag å gjøre med et nytt tysk samfunn med generasjoner som ikke lenger har noe direkte forhold til Shoah. Likevel må de aldri glemme det som har vært. De må ikke glemme menneskene som ble drept. I det øyeblikket vi slutter å snakke om dem dør de virkelig. Å lese opp navnene deres en gang om året er viktig og bra, men å faktisk sette seg inn i folkemordet mener jeg er enda mer avgjørende. Sjokket blir jo enda større når man virkelig identifiserer seg med personene.

Det er sjokkerende - men er det ikke også en trøst å la dem leve videre?

Absolutt. Det er en trøst at disse menneskene ikke blir glemt, at deres navn fortsatt blir lest opp, at vi snakker om dem selv om de for lengst ikke er blant oss lenger. Bare slik lever de videre - for øvrig en veldig jødisk tanke.

«Å gi figurene et ansikt»

Man hadde også kunnet omsette stoffet ditt til en ungdomsroman. Hvorfor en grafisk roman?

For meg var det viktig å gi figurene et ansikt slik at unge lesere kan relatere seg til dem med alle sanser. Hvis jeg bare skriver om disse menneskene og karakteriserer dem med ord, er det for lite. Den grafiske romanens nye, moderne form syntes meg å være mer velegnet. Mange grafiske romaner behandler veldig alvorlige temaer i en lett, men likevel inntrengende form. Denne sjangeren passer godt i vår kjappe, internett-orienterte tid.

Hvordan skrider prosjektet frem helt konkret? På hvilket punkt begynner den «interaktive» delen med at ungdommene kommer på banen?

Sammen med en forfatter og en tegner forteller jeg historien til Rozsika frem til et bestemt punkt. Utgangssituasjonen skal være presentert, grunnstenen skal være lagt som ungdommene kan knytte seg an til. Så blir de oppfordret til å medvirke og til å spinne videre på historien til jenta og andre figurer. Noen av deres ideer tar vi med over i den grafiske romanen. Også aktuelle emner og skjebner fra nåtiden vil bli plukket opp.

Blir det til slutt en stor, felles publikasjon?

For meg er dette et fortløpende prosjekt. Vi skal ikke utvikle et «sluttprodukt», men en levende tidsroman. Den skal være en stadig påminnelse om ofrene uten at forbindelsen til nåtiden går tapt.