Gender Rap Mot diskrimineringen

Leila Akinyi, Rapperin aus Köln
Melting Pot Records

I begynnelsen var rollefordelingen klar: det mannlige undertrykker det kvinnelige. Men jo mer kjønnsdiskursen differensieres, desto større blir mangfoldet når det gjelder tilordninger i det tyske hiphopmiljøet. En scene er i endring.

 

Skal man dømme etter rapvideoer, skriver Kiwi Menrath og Clara Völker i antologien female hiphop, så har «kvinner i hiphop ingenting de skulle ha sagt. De forblir stumme og passive – kvinner foretar seg ingenting, de tilpasser seg og tenker kun på mennene som de av en eller annen grunn vil legge an på.» Female hiphop kom ut allerede i 2007, men diagnosen til Menrath og Völker gjelder fortsatt i dag: i hiphopens bildeunivers er kvinner «statussymboler» for agerende menn og i beste fall statister som kan reduseres «til deres seksualitet og kroppslighet».
 
I det totale bildet er likevel en slik ensidig fremstilling like så gal i dag som den var da. Akkurat dette la de to forfatterne frem belegg for med deres like så kontrafaktiske som overbevisende fremstilling av mangfoldige kvinnelige rollemodeller fra Queen Bitch over Conscious Sista til Gangstarapperin. For slik den skjeve, feministiske Berlin-rapperen og labelsjefen Sookee uttrykker det i samme antologi: «Man kan vri og vende på det så mye som man vil, rapscenen er og blir et komisk miljø preget av ambivalens».

Klisjeer og avvisning

Disse motsetningene har preget offentlighetens bilde av hiphopen frem til i dag. Som ingen annen popmusikksjanger sto og står denne urbane, afroamerikanske musikkstilen i kritikkens kryssild på grunn av sin kjønnsdiskriminering. Rap går for å være et kvinnefiendtlig, ultramannlig felt – samtidig har kvinner alltid vært til stede som selvbevisste aktører på scenen. De ble imidlertid for det meste regnet som ikke fullt så sterke eller i høyden unntakstilfeller. Tyske pionerer, som Cora E, Aziza A, Nina MC og Tic Tac Toe, sistnevnte ofte kritisert for sin suksess innenfor mainstream, så vel som Schwester S alias Sabrina Setlur, er i dag i stor grad ikke aktive og snarere kun kjent som spesialister. Beginner som har hatt suksess helt siden begynnelsen av 90-tallet, ga sommeren 2016 ut et nytt album. Tittelen, Advanced Chemistry, er en hyllest til bandet med samme navn som fra slutten av 80-tallet var del av det samme miljøet i Heidelberg som Cora E.
 
Senest siden årtusenskiftet har man i Tyskland gått sterkt inn for å gjøre kvinner mer synlige i rapmusikken og adressere kjønnstematikken: gjennom plattformer som femalehiphop.net, tidsskriftet An Attitude, festivaler som «Female Focus» og «We B* Girlz», offentlige diskusjoner og vitenskapelige artikler. Men også i dag finnes det på internett debatter over spørsmålet «Hvilke kvinnelige rapartister finnes?» eller journalistiske bidrag med titler som «Fem kvinnelig rapartister som du burde vite om» – helt utenkelig at kjennetegn ved det mannlige kjønn hadde ført til samme type generaliseringer. Aktører som Lady Bitch Ray eller Schwesta Ewa, som på linje med deres mannlige kollegaer skryter av seksuell potens, blir regelmessig stemplet som «sjuskete», hatefullt anmodet om å ha seg «tilbake til kjøkkenet» eller utsatt for rasisme på grunn av deres røtter i henholdsvis Tyrkia og Polen.

Nytolkning og normalisering

Men samtidig foregår det en normaliseringsprosess. For jo tydeligere og mer mangfoldig kvinner og personer som ikke lar seg innordne i et entydig kjønnsrollemønster, markerer sin tilstedeværelse i hiphopmusikken, desto mindre trenger de å legitimere seg. Bevisst «krasse» musikere som Antifuchs rapper nå ikke lenger «som en kvinne», men «som en mann». Duoen SXTN «knuller mora di» og Kitty Kat så vel som Sido ber om å bli «slikket i rompa». Uavhengig av kjønn tilegner man seg macho hersketeknikker, mannsformasjoner som K.I.Z. som opprinnelig hørte hjemme på labelen «Royal Bunker», kjent for sin aggressiv-sexistiske battle-rap, bruker sexisme i tekstene som sjangersatire og gir konserter på den internasjonale kvinnedagen «Women Only».
Hayti, den mystiske rapperen fra Hamburg, legger alle kjønnsmessige kategoriseringer til side på lignende måte som bulgarskættede Dena («M.I.A. fra Neukölln»). Hun produserer en sound som lyder akkurat så psykedelisk som hennes kollegaer og hvor kjønn ikke er noe tema. Med største selvfølgelighet berører imidlertid rappere som Akua Naru og Leila Akinyi fra Köln rasisme og sexisme i forbindelse med deres egen identitet som svart og kvinne – «Conscious Rap» kaller man denne sjangerformen, hvor tekstene problematiserer sosiale og politiske temaer. Også Miss Platinum og Eunique, henholdsvis veteran og nykommer som beveger seg i skjæringspunktet nysoul og hiphop, gir i tekstene sine uttrykk for raseri over kjønnsdiskrimineringen.
 
 
Rapper Haiyti fra Hamburg

Med klart politiske så vel som pedagogiske hensikter driver Sookees Berlin-label «Springstoff» nå som før med lavterskel formidling av feminisme og antisexisme gjennom musikken. Med musikere som FaulenzA og Msoke har den også skapt et forum for transpersoner som gjennom å leve ut sin identitet sørger for at skillelinjene mellom kjønnene går i oppløsning. Det samme gjelder for den eksperimentelle, afroamerikanske, Berlin-baserte rapperen Black Cracker, som filosoferer kunstferdig over sitt kjønnsskifte til mann.
 
For ikke bare har kvinner alltid pekt utover statusen som utsmykning og staffasje i hiphopmusikken. Takket være forskjellige aktører har rap nådd tidsepoken hvor det stadig stilles spørsmålstegn ved eksistensen av kun to klart definerte kjønn – gjennom hyperseksualiserte opptredener som fungerer som maskerade, gjennom jenter som er «en av gutta» og slik stiller spørsmålstegn ved hva det egentlig vil si å være gutt, eller gjennom personer som sprenger alle kjønnsnormer. For den suksessrike, populære musikksjangeren, ofte kritisert for å være kjønnsdiskriminerende og homofob, er heldigvis en sum av det sjangerens protagonister gjør den til.