Feminisme og mediekunst Om virkeligheten i cyberspace

Eva Grubinger | Netzbikini, 1995
Foto: Jens Ziehe © VG Bild-Kunst 2004

Som ny sjanger ga mediekunst kvinnelige kunstnere løfte om at de ville kunne bryte ut av de etablerte kjønnsrollene i kunstmiljøet. De måtte imidlertid snart innse at en ny kunstretning ikke automatisk gir nye sosiale strukturer. Også på Internett ble kvinnelige kunstnere stilt ut og invitert sjeldnere.
 

Mange nyere arbeider innen feministisk mediekunst refererer direkte eller indirekte til tradisjonene til video- og performancekunsten på 1960- og 1970-tallet. Andre gjentar deres framgangsmåte og strukturer i forsøk på å stille spørsmål om kjønn. Mange arbeider behandler temaet legemliggjøring og frigjøring fra det legemlige i det digitale rom og driver dermed diskusjonen framover.

Fra å se til å føle

Den østerrikske kunstneren Valie Export er en av mødrene til den feministiske mediekunsten. I verket Tapp- und Tastkino fra 1968 ledet hun oppmerksomheten fra å se til å føle. Hun festet en boks foran brystet og oppfordret forbipasserende i München til å kjenne på brystene hennes. Som på film fungerer den kvinnelige kroppen som et projeksjonsrom for mannlige fantasier – Valie Exports performance er en ironisk kommentar til dette.
 
Rotraut Papes kortfilm Rotron (1982) bruker også ironi når hun tar opp kritikken til framstillingen av maskulinitet i digitale diskurser. I den amerikanske realistisk-virtuelle spillefilmen Tron (1982) kjemper et menneske i et datasystem mot andre programmer. Dette inspirerte Pape til kortfilmen Rotron, der hun latterliggjør heltefortellingene om hackere og dataeksperter ved hjelp av de enkleste midler (seng, heliumflaske og telefon).
 
Embedded Code -


Med hvinende stemme spiller hun et dataprogram som vil hacke Pentagon: «Der er verden av tre dimensjoner. Verden der fysikkens lover er gjeldende. Denne verden er et elektronisk mikrokosmos som puster og lever rett ved siden av oss.»

Mot frigjøring fra det legemlige

Eva Grubinger | Netzbikini, 1995 Eva Grubinger | Netzbikini, 1995 | Foto: Jens Ziehe © VG Bild-Kunst 2004

Eva Grubingers Netzbikini fra 1995 tar opp samarbeidspotensialet i Internett. Kunstneren har gjort mønstre og instruksjoner tilgjengelig på en nettside og oppfordrer brukere til å sy en kopi av bikinien – helst av nettingstoff. Alle som sender henne et bilde av plagget, får en merkelapp som kan sys på og viser at bikinien er en ekte Grubinger. På denne måten svarer Grubinger på diskursen om frigjøring fra det legemlige i det digitale med det fysiske arbeidet det er å sy og ta på seg klær – og kunstneren som merke.
 
1997 er et viktig vendepunkt for internettbasert kunst. For første gang ble ti nettarbeider innenfor det etablerte kunstsystemet stilt ut på Documenta 10. Kvinner var underrepresentert. De eneste kvinnelige deltakerne, Eva Wohlgemuth og Joan Heemskerk, stilte ikke ut som solokunstnere, men i fellesskap med sine mannlige (kunstner)partnere.
 
Documenta 10 var samtidig stedet for First Cyberfeminist International som ble organisert av gruppen Old Boys Network. Rundt førti kvinnelige kunstnere, aktivister, hackere og teoretikere fra Øst- og Vest-Europa, Australia og USA møttes i Kassel for å diskutere hvordan de nye mediene endrer kjønnskonstruksjonene. Deltakerne diskuterte også underrepresentasjonen av kvinner i denne konteksten. For mange kvinner var dette en viktig personlig gyldighetsbekreftelse: Vi er her og har noe vi skulle sagt!
 
Eva Grubinger | Netzbikini, 1995 Eva Grubinger | Netzbikini, 1995 | Foto: Jens Ziehe © VG Bild-Kunst 2004  

Heller kyborg enn gudinne

En av cyberfeminismens pionerer var framfor alt den australske kvinnelige kunstgruppen VNS Matrix. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet brukte de metaforer for det digitale og nettverk til å infiltrere en forstyrrende faktor i de glatte teknoide grensesnittene til det digitale. De proklamerte «We are the future cunt» og «The clitoris is a direct line to the matrix».  Det handlet om å feire kroppslighet i et medium som var blitt konstruert som ikke-kroppslig. VNS Matrix var inspirert av teoretikeren Donna Haraway som foretrakk å være en kyborg framfor en gudinne, og som gikk inn for en utvidelse av det menneskelige der de binære kjønnsforskjellene skulle oppløses.
 
Cornelia Sollfrank | Screenshot der Dokumentationswebsite Female Extension (1997): http://artwarez.org/femext/ Cornelia Sollfrank | Screenshot der Dokumentationswebsite Female Extension (1997): http://artwarez.org/femext/ | © Courtesy Cornelia Sollfrank

I 1997 satte Cornelia Sollfrank fokus på kvinners usynlighet i nettkunst i Tyskland på en original måte med arbeidet Female extension. Sollfrank, som også var initiativtaker til Old Boys Network, brukte en konkurranse i regi av Kunsthallen i Hamburg som anledning til å skape 288 virtuelle kvinnelige nettkunstnere, med navn, e-postadresse og automatisk produserte kunstneriske arbeider, og sendte inn «deres» verker til konkurransen. Kunsthallen gledet seg over den store kvinnelige deltakelsen, konkurransens priser gikk imidlertid til menn. Med denne aksjonen synliggjorde Sollfrank homogeniteten til det digitale kunstmiljøet – en tilstand som bare har endret seg minimalt fram til i dag.
 
Laboria Cuboniks Xenofeminism | Screenshot (01.06.2017) Laboria Cuboniks Xenofeminism | Screenshot (01.06.2017) | © Laboria Cuboniks Xenofeminism Kunstnerkollektivet Laboria Cuboniks kan ta over arven etter cyberfeministene. Gruppen, som består av kvinnelige kunstnere fra fem forskjellige land, publiserte Det Xenofeministiske Manifest på midten av 2015. Der uttaler de seg – helt i henhold til Donna Haraway – om en revurdering av begrepet fremmedgjøring: «Vi er alle fremmedgjorte». I deres radikale konstruksjon av kropper og tenkning betyr dette en mulighet for frihet.
 
Spørsmålet om den politiske betydningen av kjønn har vært et av de viktigste aspektene i arbeidet til kvinnelige nettkunstnere. Siden slutten av 1980-tallet har de besvart dette på ulike måter. I mellomtiden har svært lite endret seg i de sosiale strukturene.