Intervju 5 pluss 1 Alle er spesielle på sin måte

Stephanie Felber
Foto: ©Stephanie Felber

I vår serie 5 pluss 1 stiller vi fem individuelle spørsmål til forfattere,
musikere, filmregissører og andre interessante personer om deres liv.
Denne gangen: Stephanie Felber, koreograf.

Som koreograf beskjeftiger du deg spesielt med såkalte «in-between spaces», for eksempel reiseveien til jobb. Hvorfor er du opptatt av nettopp slike hverdagslige rom?

Godt spørsmål. Jeg tror jeg har et øye for små detaljer. Og derfor liker jeg mellomrom, de er på en måte også detaljer. Det vil si at de ikke er noe åpenbart, man må se bak forhenget. For eksempel så vi nylig en ballettforestilling i Hellas. Jeg liker egentlig ikke ballett så godt fordi jeg synes det blir kjedelig etter en stund.  Tilskuerne så ned fra et fjell og kunne derfor se hele scenen. Det jeg syntes var mest spennende, var det som skjedde i kulissene. Danserne skiftet, forberedte seg, sto i en nisje og ventet til de skulle gå ut på scenen. Dette øyeblikket før de skal opptre og gå ut, har mer energi. Akkurat sånn er det også med mellomrom. Mange gir dem ingen verdi. Når jeg for eksempel spør folk: «Hva er det på vei til jobben din, hva ser du?», svarer de: «Det vet jeg ikke, jeg tar samme vei hver dag, jeg er ikke oppmerksom på det. Eller jeg ser på mobilen eller leser en bok.» Jeg synes det er utrolig spennende å se nærmere på nettopp dette. De andre rommene konsentrerer man seg uansett om, har jeg følelsen av.
 
Er improvisasjon like lett som det ser ut som? I hvilken grad planlegger du på forhånd og hva bestemmer du på stedet?

Alle gjør improvisasjon på forskjellig måte. Improvisasjonene mine har en fast struktur, det vil si at de har en bestemt ramme og inni den er det et hvitt ark. Og jo mer man tillater seg å tenke at man vet hva strukturen er og ikke trenger å bekymre seg, desto bedre fungerer det. Det vanskelige er selvfølgelig å være åpen – et blankt ark. Og et ark er jo også innrammet. Men det er opp til deg hva du skriver på arket. Denne rammen er trygg. Da kan du legge enda mer innenfor rammen. Jo mindre man stresser, desto bedre. Til å begynne med tenkte jeg mye på hva jeg kunne gjøre. Når det går bra, hopper du bare i det og gjør ikke det du sa på forhånd. Ellers er du ikke til stede i øyeblikket. En annen grunn til at jeg liker mellomrommene: Det er utrolig spennende å se på folk mens de venter, hva de gjør.
 
I fjor deltok du på Oslo Flaneur Festival. Hva var inntrykket ditt: Er tyskere eller nordmenn lettest å ha med å gjøre?

Alle er spesielle på sin måte. Der er det ingen forskjell. Det er alltid noen som er skeptiske i begynnelsen, tror jeg, både blant tyskere og nordmenn, men etter hvert gir de seg fullstendig hen og improviserer. I Norge er mange veldig åpne og ser deg i øynene og hilser. Slik er det ikke i Tyskland, synes jeg.
 
Hvorfor har voksne så vanskelig for å improvisere sammenlignet med barn?

De bruker hodet. Det er en mental greie. Når man blir eldre, tror jeg at man ikke lenger stoler på intuisjonen sin.
 
Synes du av og til det er synd at kunsten din er flyktig sammenlignet med varige kunstverk?

Nei, overhodet ikke, for jeg tror at den kanskje er flyktig i øyeblikket, akkurat som magi. Når du derimot har et bilde, ser du på det, og verket gir deg energi tilbake. Når alt fungerer godt i mitt fag, i koreografi og teater, på scenen eller i det offentlige rom, vil jeg si at tilskueren henter det fram igjen i sine erfaringer. Da er det ikke så flyktig. Når jeg har sett gode arbeider av kolleger, har jeg dem fremdeles med meg selv om det er ti år siden jeg så dem. For meg er selvfølgelig opplevelsen i øyeblikket flyktig, den kan ikke gjentas, men det jeg fikk ut av kunstverket, er ikke flyktig. Det er ment for tilskueren som opplever det. En koreografi jeg har laget, er ikke flyktig for meg, for den fører meg til den neste koreografien.

Plus 1: Sett at du kunne starte karrieren fra scratch. Hvilket annet yrke kunne du ha valgt?

Jeg ville gjort akkurat det samme. Allerede da jeg var fem år, sa jeg at jeg ville bli danser. Jeg visste ikke at jeg skulle bli koreograf, men det var alltid en del av det. Og når noen spurte hva slags «ordentlig» jobb jeg kunne tenke meg, var det alltid noe med mennesker. Og hvis ikke koreograf, ville jeg gjort noe med design, for jeg synes design også er koreografi.