Filmmusikk
Overrask meg!

Filmmusikk er en blanding av kunst og håndverk som kan læres, også ved tyske universiteter. Den kan presenteres på lerret og skjermbilder og i konsertsaler og på messer som Soundtrack Cologne. En innføring.
 

Flere store navn har gjort suksess i Hollywood: Hans Zimmer i særdeleshet, filmmusikkguru fra Frankfurt am Main, Harold Faltermeyer fra München, kjent for internasjonale hiter, og Klaus Doldinger, bransjens nestor som bor ved innsjøen Starnberger See i Bayern. De er storhetene i en epoke som tenkte i form av store produksjoner, gjerne skrevet for orkester og med ambisjoner om å lage hymner til verden av bilder som også virket utover den verdenen. Men filmmusikkbransjen har endret seg.
 
"Produksjonsmidlene er nå relativt underordnet", sier Gerd Baumann, professor i filmmusikk ved høyskolen for musikk og teater i München. "Alle kan lage utmerkede opptak hjemme, noe som er både en fordel og ulempe. Det du ville ha trengt en ekspert til for tjue år siden, kan i dag gjøres med enkle midler. Spørsmålet er hvor utviklingen går. Fjernsynet vil etter hvert forsvinne, Netflix og co preger medieforbruket. Bak står andre investorer som ofte er mye mer fleksible når det gjelder smak. Dette har åpnet for mye, man vurderer hva man kan gjøre med annen musikk, lyder, på det elektroniske området, selv med begrensede midler. Og dette bringer fram regissører, produsenter, redaktører som er åpne for eksperimentering."

Strukturelle endringer med alternativer

Kravene til og vurderingen av komponister og musikere har endret seg grunnleggende i takt med de strukturelle endringene i medieverdenen. Mens Enjott Schneider, Baumanns forgjenger ved høyskolen i München, klaget i sin grunnlagsartikkel Filmmusik in Deutschland (2001) over at filmmusikk i Tyskland med noen få unntak er preget av "analfabetisme" og "dilettantisme", ser hans etterfølger situasjonen annerledes: "Den tradisjonelle filmkomponisten som sitter foran orkesterpartiturer og bare bruker én bestemt stil som mal, dør langsomt ut. Sjangre sprenges, mange regissører er på jakt etter overraskelsesmomentet. Og det er en utfordring for nettopp trendsettere som liker å eksperimentere."
 
Dette kan skje autodidaktisk i et lite hjemmestudio og i forbindelse med et omfattende studium som tilbys ved private institutter, høyskolen i München, hos Ulrich Reuter ved Filmuniversitet Babelsberg Konrad Wolf i Berlin og hos Florian Dittrich og Andreas Fuchs ved Filmakademiet Baden-Württemberg i Ludwigsburg. Mens sistnevnte legger særlig vekt på produksjon og lyddesign, fokuserer førstnevnte på musikalsk utdanning, alt fra tradisjonell tonesetting til dirigering. Høyskolen i München har en rekke samarbeid med Høyskolen for film og fjernsyn, slik at studenter fra ulike fakulteter kan utveksle ideer på et tidlig stadium i sin egen utvikling: "Det er mest sannsynlig at man overlever hvis man er svært allsidig, har et stort nettverk og ønsker å behandle temaer og omgås folk langt utover de egentlige oppdragene."

Rutine og kreativitet

Komponister og regissører, produsenter og klippere jobber vanligvis tett sammen i både film og det bredere tv-mediet. Regelen er at jo tidligere en komponist er involvert i produksjonsprosessen, jo mer omfattende kan han bidra til utformingen. Kreativitetens fiende kalles "the temp track". Dette er foreløpige musikksekvenser som brukes i stedet for den endelige musikken i redigeringen av bildemateriale. Hvis de er for dominerende, eller hvis de involverte blir for vant til dem, er det ofte vanskelig å løsrive seg fra det igjen senere. Bortsett fra dette er det ingen klare retningslinjer for samarbeid. "Noen regissører gir nøyaktige angivelser, noen vil bare ha et tema til bestemte handlingstråder eller figurer og gir ellers fritt spillerom. Som regel er det en tilnærmingsprosess, for det er sjelden det første forslaget blir med i filmen, sier Verena Marisa, som blant annet har komponert for den tyske TV-krimserien Tatort.
 
Hvis man er fleksibel, legger Marisa til, er det absolutt mulig å få fotfeste i det tyske filmmusikkmiljøet: "Man kan leve av det i Tyskland, men det er også et element av tilfeldighet. Man kan ikke alltid lage den mest avanserte musikken, men det er mulig. Og man trenger ikke et orkester med en gang, man kan også jobbe med sampling. Man hører jo ikke på musikken som om den ble spilt på en kinos lydanlegg."
 
Filmkomponistyrket har vært lite organisert i mange år, men i tillegg til effektiv selvorganisering hjelper institusjoner som den tyske filmkomponistforeningen Defkom med den videre utviklingen. Defkoms nettsted har en oversikt over og lenker til omtrent 140 filmkomponister, og den tyske filmmusikkprisen og prisen for beste musikk i en dokumentarfilm, som hvert år deles ut på DOK.Fest i München, gir yrket økt oppmerksomhet utenfor nisjen.
 
Hvert år i august arrangeres bransjemessen "Soundtrack Cologne" som i tillegg til å tilby workshoper om komponering for film, fjernsyn og spill, diskuterer juridiske spørsmål, hjelper til med nettverksbygging og tildeler priser som "Peer Raben Music Award". Filmmusikkdagene i Halle feirer sjangeren som lydbegivenhet, og over hele Tyskland finnes det en rekke konserter som har filmmusikk på programmet. Utdanning og organisasjon profesjonaliseres, men ifølge Verena Marisa har filmmusikk i Tyskland fortsatt utviklingspotensial når det gjelder innhold og kunstnerisk anseelse: "I motsetning til for eksempel amerikanske serier, der musikken kan bli så viktig i filmen at den så å si tar over ledelsen i flere minutter, er den i tysk film og fjernsyn som regel underordnet bildene. En komponists frihet er mye mindre, her er det fortsatt rom for forbedring."