Jakob Sande Center f¨¨or narrative Art
Residens for kunstnere

Mellom fjellene på vestlandet, langt inne en av fjordene, ligger det idylliske tettstedet Dale. Her vokste forfatteren Jakob Sande opp, som sønn av klokkeren i bygda. Barndomshjemmet hans er nå omgjort til kunstnerbolig for forfattere, og ligger like ved den hvite trekirken.

Et idyllisk tun, med en enorm rhododendron som blomstret like utenfor huset. Jeg kom til Dale i juni, på St. Hansaften, beruset av følelsen av å komme ut av korona-boblen hjemme, dra på turné igjen, og bare gå med åpne øyne og ører. På den måten blir en hver reise en oppdagelsesferd, der man kan gå bortover en gatestubb, og ikke vite hva som skjuler seg bak neste hjørne. Gå inn i en butikk med kunsthåndverk og se på varene de ansatte der har laget, en kafé, bare være tilstede.

Jeg var i Dale for å skrive ferdig en roman, i tillegg til å delta i samtaler og holde litterære foredrag, i møte med både voksne, ungdommer og barn. Den lille låven ved siden av huset, fungerte som scene, og jeg oppdaget ganske snart at folk på små steder har flere oppgaver, for ikke bare kom ordføreren bort til meg på St. Hansfeiringen, og sørget for at jeg fikk sitte sammen med de voksne, en sommerkveld ved fjorden, det var også ordføreren som skrudde lyden på barne og ungdomsarrangementene.


Kvelden før var bare for voksne, en samtale mellom gamle trevegger, med vin og alvor, og samtaler om krigen, om ondskap og om radikalisering og høyreesktremisme. Dagen etter, var det møtet med barn og unge.
Simon Stranger Foto: ©Agnete Brun
Etter mange år med svært alvorlige bøker, om båtflyktninger,  papirløse og global handel, med tilhørende turneer for voksne og ungdommer, har det vært en stor glede å skrive for barn igjen. Å skrive bøker som nesten ikke handler om noe annet enn leseglede. Å forsøke å gi tilbake til verden den gleden jeg opplevde som barn, da jeg kunne gå på biblioteket og finne en bok, for så å bare la meg fortape i en annen verden. Eller ikke egentlig en annen verden, men denne, bare virkeligere, og bedre beskrevet. Jeg oppdaget tidlig, at bøkene ikke bare er portaler, men også en form for linser, som gjør en bedre i stand til å se de små og store hendelsene som hele tiden foregår, like foran øynene våre.
De siste årene har det altså vært en stor glede å kunne tre ut av alt alvoret, alt mørket som jeg vanligvis gir meg selv i oppgave å belyse, og bare la meg henfalle til humoren. Til den rene og usminkede fryden, og magien ved å utforske fantasien. Også denne formiddagen, i Dale, viste jeg barna som var tilstede tegninger fra en humorserie om verdenshistorien, og fikk dem til å være med på å lage en fortsettelse av historien, på en måte som også avdekker hva som er kjernen i en tradisjonell historie. Vekslingen mellom medgang og motgang. Blir fortellingen for friksjonsløs og enkel, som for eksempel: «Det var en gang en gutt som ville ta livet av en drage, og det klarte han.» Da tar historien slutt før den har begynt. Blir fortellingen for full av motstand, som for eksempel: «Det var en gang en gutt som ville drepe en drage, men uheldigvis snublet han i trappen på vei ut, knakk nakken og døde.» Da har man ikke lenger en historie.

Denne formiddagen i Dale, måtte vi krysse Nilen, en elv full av  glupske krokodiller og bråsinte, monsterstore flodhester. Barna var ivrige, kom hele tiden med forslag som gjorde at historien ble dratt videre.

Hvorfor forteller vi hverandre historier?

Dypest sett, har mennesker antagelig fortalt hverandre historier for å hjelpe til med å unngå fare, eller for å fortelle hverandre om gode steder å finne mat eller gode metoder å fullføre en jakt. På den måten har vi tillegnet oss den drømmeaktige evnen som er fiksjonens kjerne, at vi ikke bare er her, i rommet med en bok, men også der, på det stedet fortellingen utspiller seg.

Det er denne evnen som binder oss sammen, og fortellingene er ikke bare tidsfordriv og underholdning, men en måte å knytte oss sammen. En måte å fortelle noe om verdens vesen, og om oss selv.

Slik har lesingen en selvmotsigende dobbeltfunksjon: Vi trekker oss tilbake fra verden for å betrakte den klarere.
           
Takk til alle i Dale!