Videreformidling er den sjette kompetansen i Det felles europeiske rammeverket for språk. Men hvorfor har det blitt viktigere og hvordan kan det integreres i undervisningen?
Videreformidling er et overordnet begrep for all form for overføring av en tekst fra et språk til et annet. Den friere oversettelsen som fokuserer på å formidle teksten på en måte som passer til situasjonen og mottakeren, blir stadig viktigere. Begrepet omfatter også «tradisjonell ordrett» oversettelse som brukes stadig sjeldnere – og stort sett bare til kontrastive språkstudier som ser på strukturelle likheter og forskjeller mellom to eller flere språk. Mens oversettelse har hatt en ubestridt posisjon i fremmedspråkundervisningen de siste tiårene (om enn i varierende grad i de ulike delstatene i Tyskland), begynte lærere å integrere friere former for videreformidling/tekstoverføring i fremmedspråkundervisingen først etter at Det felles europeiske rammeverket for språk (CEFR) ble publisert. Siden det har også fremmedspråkdidaktikere forsket på videreformidling i teori og praksis (se Kolb 2016).
Siden 2000 har videreformidling i fremmedspråkundervisningen utviklet seg fra et mål om ekvivalens – det vil si «så fritt som nødvendig, men så ordrett som mulig» – til et mål om adekvans. Allerede i 1984 introduserte Katharina Reiss og Hans Vermeer Skoposteorien, der adekvans ble definert som et mål for oversettelser. I fremmedspråkundervisningen er hensynet til situasjonen og mottakeren spesielt viktig.
Relevans i hverdagen
Flerspråklige elever opplever ofte situasjoner i hverdagen der de må videreformidle språk, og det skjer sannsynligvis like ofte som, hvis ikke oftere enn enspråklige samtalesituasjoner på målspråket. Mens fremmedspråkelever bare vil oppleve det siste i noen få tilfeller, for eksempel ved utvekslingsopphold eller studier i utlandet, vil de ofte steppe inn som språk- og kulturformidlere i både det profesjonelle og private liv når de er den eneste språkkyndige, særlig på et mindre utbredt språk. Vanligvis kreves det ikke en ordrett oversettelse av den språkkyndige, men snarere et relativt fritt sammendrag av det viktigste tekstinnholdet på målspråket.
Lærere kan bruke friere former for videreformidling av språk undervisningen i tysk som fremmedspråk (DaF)/tysk som målspråk (DaZ) ved å inkludere førstespråket til elever i språklig heterogene grupper – enten for å sikre en riktig forståelse, eller for å skape realistiske språkformidlingssituasjoner som forbedrer den språklige kompetansen til alle elevene og dermed virker motiverende på alle måter. Siden man ikke bare formidler språk, men også kultur, blir videreformidling av språk et privilegert område innenfor inter- og transkulturell læring (Rössler 2008). Alt i alt har videreformidling av språk mange egnede aktiviteter for kompetanse- og oppgaveorientert undervisning på grunn av dens kompleksitet og virkelighetsnærhet (Reimann 2013:212).
Lehrerin liest jungen Lernenden etwas vor
| Foto: WavebreakMediaMicro © Adobe Stock
Ulike videreformidlingsaktiviteter
I hovedsak kan man skille mellom tre grunnformer for fri videreformidling: sammendrag, parafrase (gjengivelse av meningsinnholdet) og uformell tolking. Når det gjelder sammendrag og parafrase er følgende kombinasjoner mulig: skriftlig til skriftlig, muntlig til muntlig, skriftlig til muntlig og muntlig til skriftlig. Det gir til sammen ni typer mulige videreformidlingsaktiviteter.
Ulike typer videreformidlingsaktiviteter (PDF, 86 kB)
Anbefalte metoder
For å utnytte potensialet til videreformidlingen fullt ut bør lærere utforme aktiviteter som er relevante for situasjonen og mottakeren samtidig som de ideelt sett er relevante for et (inter)kulturelt spørsmål. I tillegg kan de be elevene om å velge en teksttype og forandre den til en annen.
Dette skiller vellykkede videreformidlingsaktiviteter fra oversettelsesøvelser eller overføringer for sin egen del. Vi advarer mot både dekontekstualiserte oppgaver som «Oppsummer følgende tekst på tysk» og såkalte «tolkeøvelser» som er å finne i mange eldre lærebøker, og som skal gjøres skriftlig og ofte har strenge krav. Dette strider mot definisjonen av tolking som muntlig overføring og i mange tilfeller resulterer det bare i ordrette oversettelser. I beste fall fører slike aktiviteter til uformell tolking. Som forberedelse til videreformidling av språk bør elevene få tilstrekkelig opplæring i bruk av språklige kompensasjonsstrategier (Zweck 2010:9).
Det er fornuftig å legge inn videreformidlingsaktiviteter i komplekse læringsoppgaver. Det gir kontekst, relevant bakgrunnsinformasjon og de språklige verktøyene som er nødvendige for å klare oppgaven.
Nedenfor er et eksempel på en videreformidlingsaktivitet i DaF-undervisningen i utlandet:
Dere jobber for redaksjonen i et radioprogram som skal gjøre internasjonal musikk kjent for et portugisisk publikum. Dere forbereder en sending om tyskspråklig musikk.
Lag et sammendrag av teksten til følgende sanger og informasjonen dere finner på Internett om de aktuelle vokalistene/gruppene (maks. 100 ord om sangtekstene og maks. 100 ord om vokalistene/gruppene)
Dere har maks. 30 sekunder til å presentere (muntlig) sammendragene (bruk en stoppeklokke!).
Litteratur
Kolb, Elisabeth (2016): Sprachmittlung. Studien zur Modellierung einer komplexen Kompetenz. Münster/New York: Waxmann.
Reimann, Daniel (2016): Sprachmittlung (= narr Starter). Tübingen: Narr.
Reimann, Daniel (2013): Evaluation mündlicher Sprachmittlungskompetenz. Entwicklung von Deskriptoren auf translationswissenschaftlicher Grundlage. I: Reimann, Daniel/Rössler, Andrea (red.): Sprachmittlung im Fremdsprachenunterricht. Tübingen: Narr, s. 194–226.
Reiss, Katharina/Vermeer, Hans J. (1984): Grundlegung einer allgemeinen Translationstheorie. Tübingen: Niemeyer.
Rössler, Andrea (2008): Die sechste Fertigkeit? Zum didaktischen Potenzial von Sprachmittlungsaufgaben im Französischunterricht. I: Zeitschrift für Romanische Sprachen und ihre Didaktik 2. årgang, utgave 1, s. 53–77.
Zweck, Corinna (2010): Umschreiben, vereinfachen, Beispiele geben. Strategien zur Sprachmittlung trainieren. I: Der fremdsprachliche Unterricht Französisch, utgave 108, s. 8–17.
