Berlinale Blogger 2016 Det vakre i en atmosfære av ødeleggelse

Screen-Shot Grüße aus Fukushima
Screen-Shot Grüße aus Fukushima | Hanno Lentz/Majestic

Like før jeg setter meg godt til rette i Zoopalasts behagelige lenestol velger BVR (Bundesverband Regie) kvinner som krever likestilling bort fra styret, mens BFFS (Bundesverband Schauspiel) ikke engang tillater likestilt representasjon.

Kjønnsdiskriminering er så NORMALT i Tyskland at filmer som «Grüße aus Fukushima», som Doris Dörrie introduserer like så veltalende på tysk som på engelsk, øser vann i tørr jord i dobbelt betydning. For det første fordi den stadig viser bilder av tørr, forgiftet jord som vætes med verdifullt drikkevann. For det andre fordi det i internasjonal film dessverre ikke er en selvfølge å fremstille forhold mellom kvinner. Noe denne filmen gjør med største selvfølgelighet og med de aller vakreste poetiske virkemidler. Den handler om den personlige utviklingen til to svært forskjellige, men likevel like mennesker som tilfører hverandre det den andre mangler. To kvinner, begge forfulgt av fortiden, gjenoppbygger et hus i det ennå forgiftede området omkring Fukushima. Etter utført drittjobb drikker de te med uendelig eleganse.

Poetisk milde omgangen

Allerede de første sekundene av svart-hvitt filmen vitner om Dörries virtuose dyktighet og estetisk sans. Det blir raskt klart at dette handler om kvinnelig perfeksjonisme og hvorfor Marie bryter opp for å dra til Fukushima. Dörrie forteller om hovedpersonens allment menneskelige og individuelle problemer. I vakkert avseksualiserende klovneforkledning sitter hun i et tog på vei til Fukushima, full av separasjonssmerter. Ulrike Haags enkle pianomusikk og den poetisk milde omgangen menneskene imellom framhever «det skjønne» i en atmosfære av ødeleggelse. Min yndlingsfilm gjennom mange år, Jim Jarmusch’ «Dead Man» med Neil Youngs puristiske musikk, ble nettopp overtruffet. Takk Doris Dörrie.