Migrantlitteratur
Skriving med aksent

Migranter og språkvekslere har de siste årene forandret tysk samtidslitteratur. I 2015 kommer tre slående romaner på norsk.

Under Norsk Litteraturfestival på Lillehammer får norske lesere sjansen til å møte Tysklands ferskeste litterære sensasjon, Katja Petrowskaja. I Esther, kanskje – en bok som unndrar seg sjangerplassering – skildrer hun jakten på sin jødisk-ukrainske families historie. Petrowskaja reiser til konsentrasjonsleiren Mauthausen, til Babij Jar i utkanten av Kiev, til Warszawa, Berlin og Moskva. Her drar hun ikke bare familiemedlemmer frem fra glemselen, men også deler av det 20. århundrets europeiske historie. «Erindringskunst på sitt sterkeste», kalte Morgenbladet boken i en av de første anmeldelsene her til lands.
Petrowskaja står fremst i en rekke av migranter og språkvekslere som har preget, ja for ikke å si dominert, tysk skjønnlitteratur siden årtusenskiftet. Hun ble født i Kiev i 1970, har russisk som morsmål, og begynte ikke å skrive tysk før hun flyttet til Berlin i 1999. Høsten 2013 vant hun Ingeborg Bachmann-prisen for et utdrag av Esther, kanskje. «Allerede nå kan vi slå fast at tysk samtidslitteratur er blitt en klok, flamboyant og uavhengig stemme rikere», skrev Die Zeit.
Da boken kom ut vinteren 2014, ble den møtt med en unison hyllest fra tyske kritikere. Ikke minst fikk Petrowskaja honnør for språket, for sitt «russiske, jiddiske, ukrainske tysk … et lett og lyst, melankolsk og sørgelig tysk som fremstår som fortrolig og fremmed samtidig», som det het i en av de andre juryuttalelsene som ble Petrowskaja til del. Den østerrikske litteraturkritikeren Sigrid Löffler, som i boken Die neue Weltliteratur (2014) presenterer den viktigste migrantlitteraturen fra etterkrigstiden til i dag, mener språkvekslere som Petrowskaja skriver «med aksent». Med det mener hun at de gjennom innlæringsprosessen endrer og tilpasser språket, og utvider enkeltords betydning. Derigjennom oppstår en fornyelse. I Petrowskajas setninger er det nesten som man merker hennes langvarige kamp for å lære tysk – en kamp som resulterte i en triumf av et høyst originalt litteraturspråk.

Fra Višegrad til Uckermark

En annen forfatter som kommer på besøk til Norge i 2015, er bosnisk-tyske Saša Stanišić. Stanišić ble født i 1978 i Višegrad i datidens Jugoslavia, og flyktet med foreldrene til Tyskland under balkankrigene på begynnelsen av 1990-tallet. Debutromanen Hvordan soldaten reparerer grammofonen (Wie der Soldat das Grammofon repariert, 2006, på norsk i 2009) er sterkt inspirert av hans egen livshistorie.
Hovedpersonen Aleksandar, som vokser opp i Višegrad, er en mester til å fortelle historier. Da krigen tvinger familien på flukt, bruker han fabuleringsevnen til å ikle det nye hjemstedet alt han trenger for å føle seg hjemme. Ikke minst bruker han fantasien til å fortrenge krigsminnene. Som voksen må han imidlertid innse at krigens grusomheter overgår selv den villeste fantasi.
Også i oppfølgeren Før festen (Vor dem Fest), som kommer på norsk i september, handler det om å fortelle historier. Denne gangen tar Stanišić leseren med så langt ut i den tyske provinsen det går an å komme. I den fiktive landsbyen Fürstenfelde forbereder innbyggerne seg til den årlige Anne-festen, som har vært feiret helt siden middelalderen. Blant de mange bygdeoriginalene møter vi den 89-årige kunstneren Fru Kranz, som for første gang skal male landsbyen slik den ser ut om natten, og den pensjonerte obersten Herr Schramm, som ikke kan bestemme seg for om han skal kjøpe flere sigaretter eller bruke en kule på seg selv. Alle er ute på oppdrag som må avsluttes før natten er omme.
Selv om handlingen er plassert i Uckermark i det østtyske innlandet, er det noe fyrrig, virtuost og balkansk over stilen. Boka mangler en fast forteller; i stedet er det Fürstenfelde selv som beretter, dets kollektive vi. Stanišić veksler mellom det groteske og det realistiske, det nære og det fabulerende. Han er en mester til å formidle lukter, lyder, farger – enten det er fra perspektivet til den bitre kroverten Ulli eller revemoren som jakter egg i hønsegården.
Spranget fra barndom på Balkan til bygdefest i den tyske utkanten er stort, og migranttematikk er egentlig helt fraværende i Før festen. Derigjennom gir Stanišić uttrykk for en internasjonal trend. Ifølge Löffler kjennetegnes den siste generasjonen migrantforfattere ved at de tar et skritt bort fra det tradisjonelle fokuset på sentrum og periferi, nasjonalstat og identitet, kolonist og kolonialisert.
[Illustrer gjerne med s. 187 eller s. 188–189 fra den innbundne utgaven av Vor dem Fest.]

På veien til  Sentral-Europa

Terézia Mora ble født i 1971 i Sopron i Ungarn og vokste opp som en del av landets tysktalende minoritet. Hun tilhører med andre ord ikke gruppen av språkvekslere, men migrant ble hun ved å flytte til Berlin i 1990. Gjennom én novellesamling og tre romaner tematiserer Mora tap av identitet i Europa etter jernteppets fall.
Debutromanen Hver dag (Alle Tage, 2004) handler om oversetteren Abel Nema. Hans fiktive hjemland er blitt splittet opp i fem nye, og ingen av dem vedkjenner seg ham. Uten pass og uten hjemland kjører han rundt mellom de fem statene for forstå mer av en verden som er blitt fremmed for ham. Nema (navnet kan bety «stum», «har ikke» og «finnes ikke» på slaviske språk) behersker tolv språk, men har sluttet å snakke.
Også i Moras siste roman, Uhyret (Das Ungeheuer, 2013), følger vi en plaget mann på reise. Karrierejegeren og IT-konsulenten Darius Kopp opplever en tragedie da Flora, hans livs kjærlighet, tar livet sitt. Flora hadde riktignok forlatt Darius høsten før, da han mistet jobben i kjølvannet av finanskrisen. Men da Darius får oversatt Floras dagboknotater fra ungarsk, innser han at hun har levd et dobbeltliv.
Darius setter seg i bilen og vender rattet mot Budapest, for å forstå mer av Flora – og hvorfor han ikke så hvem hun var da hun levde. Å forstå Flora kan også leseren forsøke: Hver side i Moras 700 sider lange verk er delt i to av en tjukk svart strek. Under streken finner vi Floras dagbok, over streken beretningen om Darius. Den svarte streken symboliserer hvordan to mennesker som lever sammen, aldri kan nå helt inn til hverandre; de vil alltid være to individer med ulike livsforutsetninger.
Uhyret er medrivende og smertelig lesning, på en og samme tid en kjærlighetshistorie og en eksistensiell roman, forfattet i et originalt og varsomt utmeislet språk. «En dypt bevegende roman som diagnostiserer vår tid», konkluderte juryen da Mora i 2013 ble tildelt Den tyske bokprisen.

Stemmen fra Georgia

2015-listen over norske oversettelser fra tysk burde ha rommet ett navn til: Nino Haratischwili. Den Hamburg-bosatte teaterregissøren og forfatteren, født i Tbilisi i Georgia i 1983, bokdebuterte allerede som 18-åring, og ble nominert til Den tyske bokprisen første gang i 2007 for romanen Juja. Høsten 2014 fikk hun et gjennombrudd med slektsromanen Det åttende livet. Til Brilka (Das achte Leben. Für Brilka).
Her maler Haratischwili et fargerikt og fascinerende portrett av åtte georgiere, flesteparten kvinner, og av Europas historie sett fra Tbilisi, Moskva og Berlin. Både Frankfurter Allgemeine Zeitung og Der Spiegel utropte boka til «årets roman», mens Frankfurter Rundschau kalte den «et mesterverk». Med sine 1280 sider er imidlertid Det åttende livet så lang at forlag tenker seg om både tre og fire ganger før de byr på oversettelsesrettighetene.
Mer enn en språklig fornyer er Haratischwili en begavet historieforteller. Hun behersker det store formatet, og glemmer aldri leseren, som trenger hjelp til å holde oversikt over personene og handlingsrekkene. Blant de mange begeistrede leserne finner vi Tysklands utenriksminister Frank-Walter Steinmeier, som under en tale på en konferanse i regi av Goethe-instituttet i februar 2015 uttalte følgende:
 «På samme måte som Katja Petrowskaja og Olga Grjasnowa har … [Det åttende livet] åpnet øynene mine for hvor tett sammenvevd vi er i Europa, hvordan området fra Tbilisi over Lviv, St. Petersburg og Berlin er ett erindringsrom, hvordan tankesett og følelser er blitt preget gjennom generasjoner, og hvor varsomt vi må forholde oss til disse forbindelseslinjene.»
Petrowskaja kjenner vi, men hvem er denne Grjasnowa? Nok en språkvekslende forfatterbegavelse, født i Aserbajdsjan i 1984, med russisk som morsmål, siden 2012 feiret tysk romanforfatter. Debuten Russeren er en som elsker bjørketrær (Der Russe ist einer, der Birken liebt) er oversatt til over 20 språk, og har vært en salgssuksess i Sverige. Oppfølgeren De juridiske uskarphetene til et ekteskap (Die Juristische Unschärfe einer Ehe) kom i 2014.
Så får vi se når den første norske utgaven foreligger.