Det urbane rom Forbilde Glasgow eller Barcelona

Tjuvholmen ligger rett ved Oslo fjorden.
Tjuvholmen ligger rett ved Oslo fjorden. | © Heidi Bergsli

Trender i byutvikling har alltid «reist» mellom byer og land, og ført til standardisering av byplangrep. Samtidig besøker vi byer på grunn av unik arkitektur, kultur og bylandskap, som har blitt formet gjennom lokale tradisjoner og ressurser.

I dag er trendene kjennetegnet av integrerte former for eierskap, politisk strategi, økonomisk og kulturell flyt i global skala. Byenes samlede berøring med hverandre bidrar til at de blir mer like.
Byene både lærer av og konkurrerer med hverandre. På den ene siden etterstrebes overføringer av best praksis i byutviklingen for å skape en bærekraftig og levelig by. På den andre siden innebærer konkurranse mellom byer at strategier kopieres for å tiltrekke de samme mobile ressursene.
Urbanisering og klimatiltak henger tett sammen som et globalt fenomen som krever globale tiltak. Byene genererer store klimautslipp, men de er også del av løsningen: den urbane konsentrasjonen innebærer stordriftsfordeler som kan gi utslippsreduksjon, særlig innen transport. God byutvikling handler derfor om å maksimere fordeler ved fortetting og om oppføring av energieffektive bygg. Her inngår Oslo og dens byggebransje i lærende internasjonale nettverk som overfører gode løsninger.

Byens formspråk blir likere  

Oslo har de siste årene hatt en sterk befolkningsvekst. Dette har medført at byen har økt fra 500 000 innbyggere i 2000 til over 650 000 i 2015. For å imøtekomme boligbehovet og bidra til klimavennlige løsninger har kommunen satset på knutepunktutvikling, det vil si at det bygges tett ved togstasjoner, tilbudet av offentlig transport økes, og eksisterende nabolag fortettes. Disse klimatiltakene inngår som globale løsninger, og har blitt referert til som Singaporemodellen, på bakgrunn av Singapores statlige føringer i planleggingen og en sterk satsing på det offentlige transportsystemet. Selv om forskjellene på Singapore og Oslo er enorme, reduseres forskjeller til et spørsmål om skala når målestokken er klimatiltak. 
Den interurbane konkurransen medfører på den andre siden mer kopiering enn best praksis for bærekraftige samfunn. Byutviklingsstrategiene som sirkulerer innebærer spektakulære bygg og opplevelser, byliv skapt gjennom kultur- og handelstilbud, rekreasjon og infrastruktur som lokker investeringer og bedrifter. Strategiene utføres gjerne av internasjonalt orienterte arkitekt- og designbyråer, som medfører at byenes formspråk blir likere.
Samtidig som byene kopierer hverandre har de også vært opptatt av å distingvere seg ved å øke kvaliteten på eksisterende bylandskap, ivareta kulturarven og ved iøynefallende arkitektur. Siden 1990-tallet har Oslo kommunes overordnede visjon vært å fremheve en blå-grønn landskapsinnramming av den tette byen. Fjorden og marka danner et rekreativt og estetisk særpreg, mens den tette byen skal bygges innen disse naturlige grensene. Store deler av byen er i transformasjon, og mye av utviklingen drives av selskaper. Siden markedsinnrettingen er sterk, blir også designet av byrommene mer motepreget enn utfordrende og kreativt, mer estetisk og symbolsk enn universelt brukervennlig og inkluderende. Dette er i Oslo særlig tydelig på havnefronten.
Havnefrontsprosjektene som utvikles i byene er modellert på Baltimore og Boston, som på 1980-tallet utviklet havnen med leiligheter, forretningsbygg, butikker og utesteder, samt turistattraksjoner og rekreative tilbud. Private investorer står for utviklingen for slik å øke effektiviteten og spare offentlige midler. Utfordringen er at myndighetene får mindre råderett over utviklingen, og at den allmenne tilgjengeligheten blir redusert. Siden prosjektene gjerne deler både design og funksjonsinnhold, risikerer bruken av byutviklingsmodellen både en estetisk og sosial ensretting, slik Oslos havnefront bærer preg av.
Til å motvirke homogenisering skulle en tro at kulturstrategier bidrar dempende. Oslo kommune har satset på kulturledet byutvikling, som blant annet Glasgow og Barcelona har vært idealer for. Det spesielle i Oslo er endog at flere av byens viktigste kulturinstitusjoner flyttes ned til kaien og forlater planløse kulturbygg rundt om i byen.

SLOAPS, spaces left out after planning

Den såkalte Bilbao-effekten skapt av Guggenheim-museet har fått byer til å skaffe seg et tilsvarende signalbygg. I Oslo ønsker man seg imidlertid flere etter suksessen til det nye Operahuset som stod ferdig i 2008. Munchmuseet, hovedbiblioteket, Nasjonalmuseet og Astrup Fearnley legges nå langs fjordlinjen. Operaens rolle som nytt norsk landemerke har nok sammenheng med at bygget er tilgjengelig, nedtonet og det kan bestiges. De andre planlagte byggene får også et ikke-spektakulært design, noe som nok skiller Fjordbyen i Oslo fra mange andre lignende mega-prosjekter. Oslo skiller seg nok også ut når det gjelder de manglende planene for viktige, historiske kulturbygg i byen.
Kommunen ivaretar viktige offentlige rom og kulturinstitusjoner i Oslo, men fremmer veksten, som gir et uheldig press på det lokale næringsliv i indre by. Dette fortrenges til fordel for butikkjeder, meklerhus, og nye forretningsbygg, og gir en kommersialisering heller enn kopiering. Siden butikkjedene i stor grad opererer i globale markeder er effekten et bidrag til homogeniseringen, og til å gjøre byer slik som Oslo mindre særpregede og egenartede.
Et større innslag av deltakelse fra lokalbefolkningen i planleggingen og et reservert rom for kreative og ikke-kommersielle løsninger ville kunne bidra til å beholde byers egenart. En annen mulighet ville kunne være å inkludere det som i modernistisk planlegging ble kalt for SLOAPS, spaces left out after planning, i byutviklingsområder. Slike mellomrom kunne brukes ulike aktiviteter som impulsivt eller styrt tok form på lokale brukeres premisser. I Oslo burde slike mellomrom reserveres nå innen veksten har strømlinjeformet byen helt.