Stereotypier Synet på Tyskland endrer seg - del 1

«Tyskerne søker stillheten», uttalte en representant for den norske Pilegrimsleden i en radioreportasje tidligere i sommer. «Rekdal er typisk tysk», skrev en av de store norske løssalgsavisene for et par år siden i en kommentar til fotballtrenerens angivelig direkte og autoritære lederstil. «Tyskerne sløser ikke bort andres penger», skriver økonomikommentatorene i Aftenposten og Dagens Næringsliv.

Slik kan dagens Tyskland se ut gjennom et utvalg norske blikk. Fortellinger, bilder og stereotyper om det typiske ved et land eller en nasjonalkarakter er ikke spesielt for Tyskland, men det er ikke spesielt kontroversielt å hevde at de norske bildene av Tyskland og tyskerne de siste 60-70 årene har hatt en annen karakter enn de tilsvarende av engelskmenn, italienere og svensker - alvorligere, mer naglende og fremfor alt, mer negative. Samtidig er neppe noen bilder av et lands «nasjonalkarakter» sterkere under endring enn det som nå i disse dager er i ferd med å skje med forestillingene om Tyskland og det tyske. Det er et stort spenn fra «nullpunktet» i Berlins ruinhauger til «velkommenkulturen» på München sentralbanestasjon 70 år senere.

Det nazistiske voldsregimet kastet radikalt om på holdningene til Tyskland i den norske befolkningen. For de norske elitene hadde tysk språk før krigen vært et slags lingua franca. Sitatrekkene fra Goethes Faust i tysk språkdrakt var en del av et ritual for å demonstrere tilhørighet til de dannende klasser. I første halvdel av 1900-tallet var det også sterke bånd mellom norske og tyske eliter innen naturvitenskapelig forskning, medisin og ingeniørfag. Det tredje rikes sammenbrudd ødela den tyske kulturens særstilling. I Beneluxlandene, i deler av Øst-Europa og Syd-Europa og ikke minst i Skandinavia overtok engelsk rollen som akademias primærspråk og den oppvoksende befolkningens første fremmedspråk.

Bildet av «den skrekkelige tyskeren»

Inntrykkene fra verdenskrig og massemord hadde skapt et entydig negativt bilde av Tyskland. De negative bildene ble i Norge forsterket gjennom 5 års nærkontakt med okkupasjonsmakten. I kjølvannet av dette oppsto bilder av en særskilt tysk sosialkarakter som symboliserte det motsatte av alt det et fritt og åpent samfunn måtte holde høyt. Bildet av «den skrekkelige tyskeren» tok form - en hard, kommanderende og naziaktig karakter som levde videre i hodene til nordmenn flest i store deler av etterkrigstiden. Bildet var langt på vei felles for Europa. Den ungarske forfatteren Peter Esterhazy, mottaker av Den tyske bokhandelens fredspris i 2004, uttalte det slik i sin takketale til prisgiverne: «Hatet mot tyskerne var Europas fundament i etterkrigstiden.»

Tyskerne selv var i de 150 årene før utbruddet av WW2 storprodusenter av myter og fortellinger om seg selv. Inspirert av romantikkens gjenoppdagelse av «Det tyske folk», og med skikkelser som Hermann der Cherusker og Niebelungensagaens Sigfried og Hagen som ledestjerner, ble fortellinger om tyskeren som heroisk-kjempende og uovervinnelig fremelsket. Dette myteuniverset ble av opplagte grunner ubrukelig etter nederlaget i 1945. I takt med den raske industrielle gjenoppbygningen etter krigen ble andre og mer funksjonelle deler av den tyske mytekatalogen satt i arbeid. Nasjonalt svermeri ble byttet ut med flid, nøyaktighet og pålitelighet: den tyske bilen er kanskje ikke så elegant og kunstferdig som den franske eller italienske, men den er solid og slitesterk. Orden og skikkelighet ble gestaltende prinsipper både i de private og offentlige rom: langs villaveiene i byenes forsteder sto rekkehusene stramt og ordnet, hekken var klippet og husets herre benyttet søndagen til å pleie sitt kjæreste barn, bilen: «Trå ikke på plenen, gå ikke på rødt!» På fotballbanen ble det spilt system- og «maskinfotball»: mindre elegant og mindre kreativ enn de andres fotball, men disiplin, innsats og lojalitet til systemet sikret seieren til slutt. I all hovedsak var det sammenfall mellom blikkene utenfra og selvbildet: slik tyskerne så på seg selv i forbundsrepublikkens glansperiode, slik så også europeerne (og nordmennene) på dem.

Romantisk oppladede lengselsbilder

Nordmennene har likevel ikke vært uten fascinasjon for det de har oppfattet som «tysk». Mosel- og Rhindalens velpleide landskaper med sine borger og sine vinberg har levert romantisk oppladede lengselsbilder med appell til den norske sjel, og det «gemütliche» i en folkelig kneipe- og vertshuskultur skapte på 60,-70,- og 80-tallet bilder av noe som «vi» burde ha mer av her av her hos oss.  Forskjellene i mentalitet og væremåte er store mellom den glade kølner og Schwabens nøysomme «Hausfrau», mellom det katolske og lutheranske, mellom nord og syd, vest og øst. Dette er forskjeller som tyskerne selv er svært opptatte av, men som blikkene utenfra sjelden evner å gripe. Norske stereotyper om «det tyske» har sjelden skilt mellom regionale særegenheter.  For det norske blikk (og det japanske og amerikanske) er kanskje det nærmeste en kommer et ikonisert bilde av det «tyske» hentet fra Münchens oktoberfestival - en feststemt bayer med «Lederhosen», fjærkledd hatt og stor ølseidel: Bayern som typologi for og iscenesettelse av Tyskland.