Jan Bosse og prøvene Ibsen. Oslo. Vi. Jeg.

Skuespillerne Jan Sælid, Laila Goody og Marika Enstad på prøvene til Ibsens Borkman
Skuespillerne Jan Sælid, Laila Goody og Marika Enstad på prøvene til Ibsens Borkman | Foto: ©Øyvind Eide

Hvordan opplevde den tyske teaterregissøren Jan Bosse prøvene på sin iscenesettelse av Borkman på Nationaltheatret i Oslo?
 

9. mai 2016

Leseprøve på Ibsens Borkman: spennende. Dette helt fremmede språket, menneskene, omgivelsene. Lett angst: alle her er sikkert perfekte, bedrevitende Ibsen-spesialister!
Skuespillerne leser vår versjon av Borkman. Selsomt paradoks: jeg forstår ikke et ord, men vet nøyaktig hva de sier...
Forbausende: de norske skuespillerne leser rasende fort, dialogene er finslipt skarpe, overhodet ikke ibsensk – jeg er begeistret! Leseprøven varer bare vel en time! Men jeg antar at det vil ta uker (akkurat som med tyske skuespillere) før man faktisk får til den samme energien, lettheten og skarpheten også på scenen. Akkurat slik ble det også.

30. mai 2016

Det føles virkelig fint å være 'utlending' på nytt. Mye mer utlending enn jeg tenkte.

13. juni 2016

Offentlig visning av en kamp fra EM i fotball: her finnes det ikke femti visningssteder (som for eksempel i Berlin), men et eneste – det er til gjengjeld kjempesvært: 2000 mennesker. To storskjermer på et avsperret område, en hel landsby av utedoer, fullstendig gjennomorganisert, svindyr øl i plastikkbeger, alle er fulle, men oppfører seg helt fint.

17. juni 2016

Uvant: etter nøyaktig to timer av hver prøve, vi har knapt kommet i gang, foreslår den overmåte vennlige inspisienten Lars høflig at vi kanskje kan ta en pause nå: lunsjpause før de gjenstående 90 minutter med prøve – etter det går uansett alle hjem. Kreativt kaos er noe annet. Men den totalt organiserte regelmessigheten skaper overraskende nok ikke spissborgerlighet, men avspenning.

Jan Bosse og scenograf Moritz Müller Jan Bosse og scenograf Moritz Müller | Foto: ©Øyvind Eide
26. juli 2016

Tilbake etter ferie.
De fantastiske Vigeland-skulpturene i Frognerparken. Solnedgang. Mange ungdommer i grupper blant monsterfigurene i stein. Hva holder de på med? Alle stirrer på mobilen sin. En flash mob? Googler de «Vigeland»? Et stjålent tysk blikk over de norske skuldrene: nei – de spiller Pokémon Go! Ettermiddag på Aker Brygge dagen etter: igjen et dusin Pokémon-Go gjenger. En mann skal ha druknet fordi han var på jakt etter en Pokémon fra en bro.
Idé: vi lokker alle til teatret med en mengde virtuelle Pokémons – dørene låses – og alle må se vårt stykke og må innrømme: teater er mer spennende enn mobilspill!

1. august 2016

Norsken min blir bedre, jeg lærer stadig flere ord – og det bare gjennom Ibsens tekst. For eksempel oppreisning, hevner, ettermæle, makten, eller strålende uttrykk som: Alle åndene som slumret i gullet.
... Jeg er spent på hvordan jeg kan bruke disse fantastiske uttrykkene til folk jeg møter på gata.

8. august 2016

Aha – endelig skyggesiden av den norske vennskapeligheten: den såkalte «Norwegian arm», forklarer min norske venn (en diplomat i UD), er en arm som ganske ubehøvlet strekkes over sidemannen – mye brukt for eksempel under frokost for å få tak i det herlige Nora jordbærsyltetøy. Av øvrige eksempler kan nevnes den forbausende udannete trengselen ved påstigning på trikken eller i køer på supermarkeder.

11. august 2016

Altså likevel litt mistillit mot utlendinger? Da mine naboer i tredje etasje (to menn i midten av trettiårene av godt utseende) en dag møter meg i trappeoppgangen og spør hvor jeg egentlig bor, svarer jeg hyggelig og spør vennlig tilbake hvor jeg egentlig kan kaste tomgods – så forklarer de meg i en veldig saklig tone at det finnes en container bare hundre meter opp i gata, hvorpå jeg to minutter senere, mens jeg står og venter på trikken, ser at de kaster sine tomflasker i en container like ved hjørnet.
Likevel overalt denne sterke sosiale bevisstheten, i teatret som i samfunnet, det flate hierarkiet, den nytelsesseriøse og overutførlig dyrkede gjennomdiskuteringen av alle temaer i utallige meetings – men samtidig dette sterke behovet for å bli latt være i fred, bare sitte utenfor hytta ved fjorden og fiske.

Skuespillerinne Marian Saastad Ottesen Skuespillerinne Marian Saastad Ottesen | Foto: ©Øyvind Eide

13. august 2016

I starten fortalte jeg skuespillerne at mitt bilde av Norge og nordmenn hovedsakelig stammet fra serien Lilyhammer. De lo og sa at den er veldig morsom, men at serien virkelig ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Etter to måneder i Oslo og en herlig skeiv premiere på Ibsens Borkman må jeg si: jo faktisk! Serien er ingen satire, men fullstendig realistisk! Da jeg fortalte dette til skuespillene premierekvelden, lo de enda mer. Så er de altså likevel maskerte troll, disse nordmennene.
14. august 2016
En ting er klart: Jeg må absolutt komme tilbake for å løse alle disse norske gåtene.