Juli Zehs nye roman Vite sikkert kan man knapt

Juli Zeh
©Thomas Müller

Den tyske forfatteren Juli Zeh’s siste roman Unterleuten er hennes gjennombrudd med en aktuell samfunnsroman med et rikt persongalleri og en drivende god historie. Samtidig har hun ekspandert ut av romanformatet og latt romanens personer innta facebook, twitter, Youtube og til og med skrevet en bok om hvordan du lykkes i livet under pseudonym.
 

Romanen er lagt til den lille landsbyen Unterleuten («Blant folk», på norsk), der vel tre hundre sjeler lever sitt eget liv uten særlig innblanding fra øvrigheten. Skjer det noe, så ordner de opp i det selv, man ringer for eksempel ikke politi. Her er vi totalt på landet, og ingen utenfor bryr seg. Helt til det blir klart at sentrale myndigheter vil at Unterleuten skal gi sitt bidrag til Det grønne skiftet eller Die Energiwende, som det kalles på tysk. Vindmøller skal bygges, og plutselig blir jordene mye verd. For å kunne bygge, må man eie en viss mengde jord og begge de to store landeierne (en lokal høvding og en kapitalistisk «Wessie») mangler akkurat den biten som trengs.
Den jordlappen eier den kyniske og hestegale Linda Franzen, som slavisk følger rådene fra selvutviklingsboka Din suksess (Dein Erfolg) skrevet av Manfred Gortz. Et godt trekk av Juli Zeh, som har valgt å gjøre en ung kvinne til den mest kyniske personen i romanen.
Vi blir også godt kjent med et tyvetalls andre personer, som til sammen utgjør et fascinerende persongalleri som både får frem spenningsforholdet mellom det gamle DDR, som Unterleuten var en del av, og det postkapitalistiske gjenforente Tyskland, men kanskje først og fremst illustrerer hvordan det er å bo på et knøttlite sted der alle kjenner alle og familiebåndene er sterke.  Forskjellen mellom innflyttere og «urinvånere», og «dinosaurer» og dem som tilhører generasjonen som er vokst opp i den digitale tidsalder er også viktige tema.
Juli Zeh Juli Zeh | ©Thomas Müller
Men selv om alle kjenner alle og mange har kjent hverandre siden de ble født, så vet de ikke alt om hverandre. Så langt der ifra. Dramatiske personlige hemmeligheter avdekkes én etter én og forundrer og fascinerer leseren.

Den virtuelle landsbyen

Etter at romanen ble lansert i januar 2016 poppet det opp facebook-sider, der karakterer fra boka begynte å skrive, som om de også eksisterte i virkeligheten, og de ble trodd både av media og andre. Lucy Finkbeiner, en gravejournalist, som skal finne ut hva som faktisk skjedde i forbindelse med spekulative eiendomstransaksjoner og kaldblodige personlige intriger, beklager seg på Facebook over at Julie Zeh ikke deler romanens suksess med henne.
Forfatteren av selvutviklingsboka Din suksess (Dein Erfolg), Manfred Gortz, legger ut en video på Youtube etter at det oppstår spekulasjoner i tyske aviser om at han ikke finnes i virkeligheten. Noe han på det sterkeste tilbakeviser; han finnes og han heter faktisk Manfred Gortz, en tykkfallen eldre herre, som opplyser at han er både næringsdrivende, triatlet og forfatter.
På internett kan du lese menyen på den lokale kneipa (i byen som ikke finnes) og den lokale ornitologiske foreningen (som ikke finnes) har fått sin egen nettside.
Mannen til den kyniske og hestegale unge kvinnen søker råd på en internettside for hesteinteresserte (som faktisk finnes, men ikke han)
I mai synes Zeh det begynner å bli nok og sender ut en pressemelding, der hun innrømmer at hun selv har skrevet Din suksess og at romanfigurene er nettopp det, romanfigurer. 

Grensene viskes ut

Hvorfor lage så mye styr rundt en roman som faktisk i seg selv er svært god og som egentlig ikke trenger noe mer enn en leser, som har ro nok til å lese en sammenhengende tekst på 640 sider?
Zehs budskap er at den enorme pågangen av redigert og uredigert informasjon skaper en global virtuell landsby, der informasjonen er like tilgjengelig som sladder i den lille landsbyen. Vi tror vi vet, men hvordan kan vi vite at vi vet? Hvordan skal vi kunne skille faktum fra fiksjon, når virkeligheten består av millioner, ja milliarder av ulike «historier» fortalt i den virtuelle landsbyen.
Gjennom romanen tas det et oppgjør med vår hang til raskt å etablere en virkelighet, basert på den lille informasjonen vi får om hver enkelt i begynnelsen av boka og vår tendens til å trekke slutninger basert på våre forestillingen om hvordan verden ser ut.  Men etterhvert ser vi at det er mye sladderen aldri får tak i, og vi gjetter feil om. Slik er det også i den digitale verden, det er vanskelig å vite hva man skal tro. Vite sikkert kan man knapt.
Etter den amerikanske presidentvalgkampen og Brexit er begrepet post-truth blitt brukt for å betegne en medial tid der virkeligheten skamløst fortegnes og der appeller til følelser er viktigere enn en debatt basert på fakta.
Men Unterleuten er ikke bare et bilde på den nye virtuelle verden. Forfatteren utnytter den virtuelle verden til å lage en samlet fortelling av bok, facebooksider, twitter, en selvutviklingsbok og oppfølgende debatter i ulike medier, til å skape et mer omfattende kunstverk som endres for hvert nytt innlegg som postes.
Unterleuten skal oversettes til norsk, og vi får opplyst fra det tyske forlaget at boka vi foreligge på norsk i september 2017.
Da er jo spørsmålet om det er mulig å gjenta den samme ekspanderte kunstformen på norsk?