Ingrid Brekke De nye tyskerne

Bundeskanzleramt
DenisRozhnorskyColourbox

Flyktningkrisens dramatiske utvikling i 2015 satte den politiske dagsorden over hele Europa. Tyskland tok på seg en lederrolle, først som svar på den akutte situasjonen der et økende antall krigsflyktninger og økonomiske migranter ble sittende fast på Balkan og i Ungarn – deretter i forsøket på å finne en felleseuropeisk løsning.

I dag fremstår Tyskland som det eneste landet i Europa som har holdt fast på en prinsippfast, liberal linje. Kansler Angela Merkel er fortsatt et symbol på en human flyktningpolitikk. 

Intellektuelle begrunnelsen for flyktningpolitikken

Men et resultat av krisen er også en dyp og sår politisk splittelse i Tyskland, mellom venner, internt i familier. Det er slett ikke bare tyskere på ytre høyre fløy som er uenig i Merkels linje. Over hele det politiske spekteret er uroen stor, både for konsekvensene av det som allerede er gjort og for hva som kommer fremover. Grunnleggende problemstillinger knyttet til sikkerhet, religion, likestilling og integrering vil sette sitt preg på årets valgkamp.
Ikke minst derfor er «Die neuen Deutschen» av Herfried og Marina Münkler en vesentlig utgivelse.  Boken er blitt kalt den intellektuelle begrunnelsen for Merkels flyktningpolitikk, og er en slags redegjørelse for hvorfor det er riktig og viktig for Tyskland å ta i mot folk utenfra. Nøkkelen er økonomi og demografi, Tyskland har en raskt aldrende befolkning. Dermed trengs påfyll for å opprettholde balansen mellom eldre og folk i arbeidsdyktig alder som anses som nødvendig for velferdsstaten.  Tyskland har i liten grad klart å lokke til seg den utenlandske arbeidskraften de mest trenger. Nå har de en mulighet til å skape den selv, ved å utdanne og integrere hundretusener som drømmer om et trygt liv nettopp her.   

Tittelen har en dobbelt betydning: Den viser både til de nye som kommer, men også til at de «gamle» tyskerne er i ferd med å forandre seg, eller kanskje må forandre seg, enten de vil eller ikke. Selv bodde jeg i Berlin høsten 2015, og syntes det var sterkt å se hvordan så mange tyskere ble revet med av «Willkommenskultur», som brukte tid, penger og krefter på å bidra til å hjelpe fremmede mennesker i nød. Dette var en folkelig bevegelse, som et svar på de mange høyreekstreme angrepene mot asylmottak – ikke noe som var politisk styrt ovenfra, slik også Münklers påpeker i boken. Flere av mine tyske bekjente fortalte at dette var første gang i sitt liv at de var stolte av å være tyske. Og denne gangen handlet muligheten til å være stolt om noe mer dyptliggende enn å kunne vifte med flagg og juble over fotball-VM.  Disse høstukene følte jeg virkelig at jeg observerte nettopp et land i endring, nærmest fra dag til dag. Endelig kunne Tyskland, med all sin tunge, grusomme historie, bli det landet de ønsket å være: Åpent, humant, en rettsstat.

Dyptgripende samfunnsmessig forandring

Selv om euforien raskt ga seg og velkomstkulturen gikk på en kraftig smell den dramatiske nyttårsaftenen i Köln, fortsetter den politiske prosessen. Kanskje er Tyskland bedre rustet enn andre europeiske nasjoner nettopp til dyptgripende samfunnsmessig forandring, med sin erfaring fra nazitid og gjenoppbygning, og i nyere tid den enormt omfattende (og kostbare) gjenforeningsprosessen. Samtidig er lengselen etter trygghet og stabilitet nettopp derfor stor. For endring koster, tar tid, medfører konflikt og kan være en prøvelse for de involverte.
Men i den andre enden – og også her er Merkel og Münkler-paret samstemte – kan resultatet bli et bedre og sterkere Tyskland, et produktivt og velfungerende hjem for nye tyskere av alle slag. Bokens kanskje noe pompøse undertittel er da også «Et land foran sin fremtid», Ein Land vor seiner Zukunft.   

Spor i Berlin

Marina Münkler er professor i litteraturvitenskap ved det tekniske universitetet i Dresden, mens ektemannen er professor i statsvitenskap ved Humboldt-universitetet i Berlin. Særlig Herfried Münkler har også vært aktiv i samfunnsdebatten helt fra flyktningkrisen startet, både på et mer allment nivå og i en klassisk tysk intellektuell kollisjon mot filosofene Peter Sloterdijk og Rudiger Safranski.  Boken «Die neuen Deutschen» er på den ene siden et politisk innlegg, på den annen siden en omfattende gjennomgang av temaer knyttet til migrasjon og flukt gjennom århundrene. Mot slutten stilles også spørsmål som er typiske i vår identitetspolitiske tid: Hva er en nasjon? Hvordan gjør man tyskere av fremmede?

«Die neuen Deutschen» er for kontroversiell til at den har fått noen entydig god mottagelse i tysk presse. Den har skapt og skaper debatt. Uansett er det vanskelig å være uenig i bokens hovedpremiss, overføringen av det berømte «Pascals veddemål» om Guds eksistens på flyktningkrisen. Hvis man skal satse på hvordan integreringsprosessen kommer til å gå, medfører det garantert tap å leve sitt liv som om den kommer til å mislykkes. Da taper man enten fordi den mislykkes, eller fordi man tar feil. Satser man derimot på at den lykkes, har man i det minste en mulighet til å vinne.