I vår serie 5 pluss 1 stiller vi fem individuelle spørsmål til forfattere,
musikere, filmregissører og andre interessante personer om deres liv.
Denne gangen: Kristian Harpviken, direktor Peace Research Institute Oslo.
Mange mennesker i Europa opplever seg truet på livet nå. Hvor reelt er det sett fra ditt perspektiv? Nå snakker jeg om trusler mot demokratiet
I europeisk sammenheng så er det spesielt to trusler man frykter. Det ene er islamistisk terror, spesielt islamistisk ekstremisme. Det er en utfordring som vi har hatt i mange år, siden 90-tallet. Den har definitivt fått større omfang med krigen i Syria og Irak og fremveksten av den islamske staten. Men det er jo fortsatt sånn at det er svært få mennesker som rammes av islamistisk terror. Det store spørsmålet er om dette er et fenomen som man kan forestille seg får enda større utbredelse i Europa, og det kan det nok. Men det er jo også avhengig av hvordan man håndterer det politisk.
Den andre store trusselen er høyrepopulisme, som ofte uttrykker seg som en prinsipiell skepsis til demokratiske prosesser og noen ganger også som støtte til bruk av terror som virkemiddel. Igjen så er terror knyttet til høyrepopulisme relativt begrenset i omfang der vi er nå. Men den grunnleggende skepsisen som preger både høyrepopulister og islamister er skepsisen til demokratiet og hva demokratiet kan bringe. Det er selvfølgelig en trussel. Vi ser det vi ofte i veldig mange konfliktsituasjoner: en type polarisering i politisk sammenheng i veldig mange europeiske land. Og det uttrykker seg i ekstremisme på to fløyer: nå er det ikke høyre og venstre, nå er det høyre og islamisme. Disse forsterker seg ved siden av hverandre.
Det ser ut som en kultur av hat, ignoranse og misunnelse er i ferd med å spre om seg. Den amerikanske presidenten bruker fake news til daglig og på de sosiale medier er det vanlig med voldelige replikker. I Tyskland er det kanskje enda mer ekstremt enn her i Norge. Det diskuteres hva man kan gjøre. Står en mer verdibasert diskusjonskultur til å redde?
Jeg tror at den endringen vi ser i den offentlige debatten har veldig mye å gjøre med teknologiske endringer. De viktigste plattformene for den offentlige debatten endrer seg. For tjue år siden hadde vi en felles nasjonal offentlighet. Man forholdt seg i veldig stor grad til de samme kanaler, enten det var tv, radio eller aviser, det samme nyhetsbildet, de samme spørsmålene, de samme måter å forstå spørsmålene på. Man hadde ikke nødvendigvis det samme synet, men det var de samme spørsmålene man stilte. Med fremveksten av sosiale medier og en mye mer artifisiell mediestruktur – det startet jo egentlig før de sosiale medier gjorde sitt inntog – har vi ikke lenger en nasjonal offentlighet. Og så har vi de sosiale mediene med de mekanismene de har for å skape det som populært blir kalt ekkokamre. I den grad vi bruker sosiale medier som vår tilgang til informasjon, enten det er Facebook eller Twitter eller en vanlig webbrowser for den saks skyld, så ledes vi inn i disse kamrene. I veldig stor grad vil nyhetene da bekrefte oppfatninger vi allerede har. Disse to tingene tenker jeg er veldig alvorlige. Og de kommer parallelt med en økende skepsis til medienes rolle i forhold til de såkalte elitenes rolle. Eliter omfatter jo her både politikere og forskere og alle som sitter i ledende posisjoner i samfunnet. Dette virker forsterkende, og jeg synes at mye av debatten om dette preges av at man ønsker seg tilbake til den offentlige debatten man hadde på 1980-tallet. Det er jo helt urealistisk fordi vi lever i en teknologisk virkelighet og et samfunn som er helt annerledes.
Sist deltok du i en paneldebatt: «Why nations fail». Hva var konklusjonene deres, hva må prioriteres annerledes enn før under den aktuelle situasjonen?
Ja, det er en ting som veldig mange er opptatt av i internasjonale politikk i dag. Det er at vi ser at flere og flere stater mislykkes totalt, ikke bare med å tilby grunnleggende velferdstjenester til sine borgere, men også med å holde kontroll på maktmidlene.
Hvordan kan demokratiet best forsvares i den aktuelle situasjonen?
Det er jo et godt spørsmål. For det første ser vi at viljen til og ønske om å beskytte demokratiet nå blir mye sterkere. Det er rett og slett fordi at vi ikke lenger tar det som en selvfølge. Nå er demokratiet også i Europa truet. Og det er noen av oss i Vest-Europa som ikke har tatt det på alvor de siste 50 årene. Vi har tatt demokratiet som en selvfølge.
Det er en tett forbindelse her mellom demokrati og toleranse, ytringsfrihet og det å avstå fra å bruke voldsmidler på den andre siden. Demokratiet må kjempe for troverdighet hos den delen av befolkningen som ikke er overbevist om at demokratiet er en suveren styreform. Man må vise dem gjennom praksis at demokratiet har mange fordeler. Toleranse er kanskje åpenbart, men det er ikke så lett å si hvor grensen går for toleranse overfor andre grupperinger som er grunnleggende intolerante. Det samme gjelder ytringsfriheten. Det er ikke så lett å si i hvilke grad man skal tillate ytringsfrihet for synspunkter som tar sikte på å begrense andres ytringsfrihet.
Metoder innenfor konflikt og kriser er ett av dine hovedforskningsområder. Kan du kanskje si det ganske enkelt og generelt: Hvilke virkemidler virker best for å løse en konflikt?
Det er vanskelig å svare på det spørsmålet. Konflikter er jo ganske forskjellige, og hva som skal til er også veldig forskjellig. Men skal man si noe enkelt, så er det en forutsetning for å løse konflikter at det finnes aktører med gjennomslag som tror på tanken om at konflikten lar seg løse.
Sett at du kunne starte karrieren fra scratch. Ville du blitt forsker, eller ville du valgt en annen yrkesvei, en plan b for å si det sånn?
Nei, jeg tror jeg ville ha blitt forsker.
