Også Norge er representert på det 14. Documenta i Kassel som gjerne kalles verdens største kunstutstilling.
Og stor, det er den: I løpet av tre dager var jeg ikke i nærheten av å se verkene til alle kunstnerne som er representert. Nærmere bestemt 219, har avisen Die Welt kommet frem til. Da er både avdøde og nålevende inkludert.
Men for kunst- og samfunnsinteresserte tyskere måles ikke Documenta i tall og størrelse, men i at dette er en dagsordensettende begivenhet i de hundre dagene utstillingen varer hvert femte år. Her er sannelig nok til alle: Gigantiske installasjoner som det omtalte Parthenon-tempelet laget av forbudte bøker, overjordisk vakker musikk i et videoverk der gresk-ortodokse og russisk-ortodokse munker synger samme salme på hvert sitt vis eller et forheng laget av reinsdyrskaller.
Máret Ánne Sara brenner for sitt folks sak
Maret Anne Sara | Foto: ©Matti Aikio
Det siste står den samisk-norske kunstneren Máret Ánne Sara bak. Documenta har satset sterkt på samisk kunst i år, og Sara forteller at hun har fått en mottagelse over all forventning.
– Min kunst er plukket opp og fremhevet i medier fra mange land. Dette hadde jeg ikke en gang våget å håpe på. Jeg jobber fortsatt med å bearbeide prosessen og forstå hvor stort dette er, sier hun på telefon.
Sara var tre uker i Kassel for å rigge opp og installere verkene sine. I tillegg til forhenget bestående av 400 reinsdyrhoder, viser hun flere andre arbeider knyttet til prosjektet "Pile o´Sápmi". Sara er fra er reindriftsfamilie, og hennes bror har gått til sak mot den norske stat etter at han ble tvunget til å redusere flokken til 75 gjenlevende rein. Den norske reindriftsloven og konklusjonene fra de to rettsinstansene der lillebroren vunnet mot staten stilles ut i et åtte meter langt monter. - Til tross for to tapte rettssaker som viser til brudd på både internasjonale menneskerettigheter -og urfolksrettigheter, har staten anket saken til Høyesterett, sier Sara. Hun og familien venter i skrivende stund på Høyesteretts innstilling til anken.
Langvarig statlig fornorskning av samene
«Pile o´ Sápmi»-prosjektet tar utgangspunkt i brorens rettskamp, men forgrener seg til overordnede problemstillinger som hun mener angår samfunnet globalt. – Vi snakker om hvordan kolonial makt i dag utøves via lovverk og demokrati. At symptomet viser seg så klart i Norge, i verdens mest utviklede demokrati og mest rettferdige land, er et globalt varselsflagg, sier hun.
Máret Ánne Sara brenner for sitt folks sak, og mener at slik debatt føres i alt for liten grad i Norge. Hennes kunst er et forsøk på å formidle dagens konflikter i speilbildet av fortiden.
– For å skjønne vår kamp i dag, må man også forstå forhistorien om en brutal kolonisering og langvarig statlig fornorskning av samene. Det ligger mye holdningsgrums igjen i verdens lykkeligste land, der den ikke så lykkelige historien har blitt lite formidlet, mener hun.
Sara er utdannet journalist, og ser sin brors rettssak og sin egen kunst som en del av den samme kampen. – Med kunst kan man appellere på flere plan og spille på flere strenger, både følelser, instinkter og fakta.
Å se trender og likhetstrekk blant de mange svært ulike kunstnerne som deltar på Documenta er ikke lett. Men årets utstilling er mer politisk enn den har vært siden 70-tallet, i alle fall hvis man skal tro enkelte kritikere. Hele rammen rundt har også lagt opp til det: For første gang åpnet Documenta i en annen by, nemlig Athen. All informasjon er dermed trespråklig i år: tysk, engelsk og gresk.
Historien om det tapte språket
Fattigdom, ulikhet og ikke minst migrasjon og flukt er lett synlige temaer for flere av deltagerne. Men at Documenta er politisk er langt fra nytt. Da den ble startet av kunstneren Arnold Bode i 1955 var det for å markere avstand til nazismen og ta tilbake den moderne kunsten igjen.
I det største rommet i Documenta-hallen henger rester av flyktningers båter drevet i land på den greske kysten ned fra taket. Like ved finner vi chilenske Cecilia Vicuñas installasjon av flere meter lange, tykke bånd laget av rød ull med knuter på.
Dette verket gjorde inntrykk på Máret Ánne Sara. – Kunstneren tilhører et folk som en gang kommuniserte i et slags knutespråk, før kolonialiseringen. Jeg spurte henne om hun behersker språket selv, men da sa hun: Nei, de drepte alle som kunne det. Dette satte seg litt i meg. Ved å fortelle historien om det tapte språket forteller hun også historien om sitt folk, en del av verdens prekoloniale historie.
Fra Norge: I tillegg til Máret Ánne Sara deltar blant andre Joar Nango og Hans Ragnar Mathisen. Også gresk-norske Andreas Angelidakis er representert. Verdt å nevne er også et 24 meter langt broderi om samenes historie som vanligvis henger i Tromsø – men som nå er å se i Documenta-hallen. Det er laget av svensk-samiske Britta Marakatt-Labba. Documenta 14 vises i Kassel til 17. september.
