Unge sangkorer
Det er bedre å synge sammen

De tradisjonelle tyske mannskorene ser ganske gammeldagse ut i det 21. århundre. Allsangformater som «Rudelsingen», en spesiell form for karaoke, har imidlertid opplevd en boom. Tyskeren er i alle fall fremdeles like glad i å synge.
 

Et populært lokale i Darmstadt, en langstrakt kjeller med ru steinvegger og tønnehvelving. To hundre mennesker, for det meste middelaldrende, har samlet seg her til «Rudelsingen». Det kan høres farlig ut, men er helt ufarlig. Foran står «Rudelführer» Jürgen Siewert, som introduserte denne formen for allsang. Den entusiastiske korlederen, som er pedagogiske forsker ved Universitetet i Siegen, overfører sangtekstene til et lerret ved hjelp av en laptop og en prosjektør, han angir tonene og animerer publikum mens kompanjongen Steffen Walter sitter ved keyboardet.

Gruppen starter med Music av John Miles. Deretter fortsetter det med popsanger, slagere, låter fra aktuelle hitlister og Funiculi, Funiculà, en gang en italiensk evergreen. Til slutt synger de til og med «ekte opera», ifølge Siewert: det populære slavekoret fra Giuseppe Verdis «Nabucco». Selv om det spontane koret aldri har øvd sammen, langt mindre opptrådt sammen, og ingen noteark er blitt delt ut, trenger man ikke holde seg for ørene. Falske toner drukner i det entusiastiske forte-partiet. «Folk vil bare synge, i kor – uten å øve og uten å måtte gjøre ditt og datt, de vil bare møtes og sette i gang», sier Siewert. Det er bedre å synge sammen enn alene i dusjen.
 

Foto 2: Et TV-opptak med «Rudelsingen»

Synging skaper ikke bare en fellesskapsfølelse, det har også en helsebringende effekt. Det fremmer puste- og tarmaktiviteten, regulerer hjerteslag og blodtrykk og får fart på blodsirkulasjonen og blodets oksygenmetning. I tillegg til de fysiske faktorene kan synging styrke selvhelbredende krefter, konsentrasjonen, sosiale ferdigheter, bekjempe irritasjon og stress, løse spenninger og redusere aggresjon. Dette henger sammen med kontroll av pusten, har en effekt på det fysiske og mentale balansen og styrker dermed følelsen av vitalitet. Det er dermed ikke så rart at synging som identitetsskapende handling har en positiv effekt på både den enkelte og grupper.

Kor og tradisjon

Slike uformelle og muntre arrangementer som «Rudelsingen» er lysår unna det som vanligvis anses som tysk kortradisjon. De overveiende mannlige kor- og sangforeningene som hovedsakelig ble grunnlagt under den gryende nasjonalsosialismen i det 19. århundre, virker ganske gammeldagse i dag. Tradisjonelle mannskor som synger gamle sangskatter, sliter med rekrutteringen, særlig på landet, bekrefter Nicole Eisinger fra Tysklands Korforbund, der ca. 21 000 av 60 000 kor i Tyskland er organisert.

Alt i alt er imidlertid det tyske kormiljøet sprell levende. Barne- og ungdomskor har f.eks. opplevd en kraftig boom de siste årene, sier Friederike Dahlmann, direktør for Pueri Cantores, foreningen til de katolske gutte-, jente-, barne- og ungdomskorene. For ti år siden fantes det 300 slike kor, i dag er det 450 med til sammen 19 000 unge sangere. Tilsvarende gjelder for Korforbundet til den protestantiske kirke i Tyskland. I 2015/16 var det registrert til sammen ca. 2,156 millioner medlemmer i de 28 tyske korforbundene, både verdslige og religiøse (kilde: statista.com).

Hvorfor oppsving?

Det finnes ingen entydig forklaring på årsakene til oppsvinget. Muligens spiller talentshowene på TV som er spesielt populære blant ungdom, en rolle. Siden 2002 har «Deutschland sucht den Superstar» (Tyskland ser etter en superstjerne) og senere konkurrerende formater som «The Voice Of Germany» og «Voice Kids» lokket unge sangtalenter til TV-scenen. Det finnes ingen pålitelige tall på dette ennå. I tillegg til euforien som formidles i media har sannsynligvis det intensive ungdomsarbeidet til korforbundene bidratt til den vedvarende begeistringen for sang – eller så skyldes det simpelthen tidens gang og det faktum at korsang har løsrevet seg fra tysk nasjonalsjåvinisme og konservative kormiljøer.

«Vi har nok overvunnet det største nazitraumet nå», sier Michael Betzner-Brandt, musikkpedagog i Berlin og arrangør av ulike «allsangformater» som «Rudelsingen». Nasjonalsosialismens begeistring for monumental sang og propagandaens misbruk av tyske sangskatter medførte en langvarig skepsis til alle sanger og former for sang som bare vagt kunne assosieres med aktivitetene i disse årene.
Foto 3: En kor-flashmob i Mainz
 
Det virker som om folk fremdeles har lyst til å synge sammen, til tross for distraherende digitale fristelser, og det har til og med ført til en økende trend å delta i foreninger over lengre tid, særlig blant de yngre. Den digitale verden gir dessuten nye muligheter for korsang. Trendy kor-flashmobs, en plutselig samling av en gruppe fremmede mennesker som har organisert seg på Internett og uten forvarsel framfører et nummer på et offentlig sted, får en oppmerksomhet på internettplattformer som YouTube som knapt kan sammenlignes med noe annet i analoge tider. Flashmobs, som f.eks. den som ble arrangert i Europa-passasjen i Hamburg sommeren 2013 eller i Kirschgarten i Mainz i september 2017, da forbipasserende sang med på Stairway To Heaven, går viralt og forsterker følelsen av allsang ytterligere.

Nye formater og medier

«Korsang som kult ser ut til å være mulig igjen i det 21. århundre», heter det i en studie om «amatørmusikk» som ble publisert av Tysk musikkråd og Det tyske musikkinformasjonssenteret i 2014. Korlandskapet følger individualiseringstrenden og er blitt mer og mer differensiert. Stadig flere kor spesialiserer seg på bestemte stiler, som jazz- og gospelkor. Ifølge studien finnes det ca. 3000 gospelkor i Tyskland med til sammen 100 000 medlemmer. Andre kor fokuserer på målgrupper, som homse- og lesbekor, som også gjør sin seksuelle identitet til tema i sitt repertoar, ofte med et snev av ironi. Andre igjen satser på ytelse og høy kunstnerisk kvalitet, som Neubeuern-koret som ble startet av en sangforening i Oberbayern. Under ledelse av dirigenten Enoch zu Guttenberg har de allerede opptrådt i Carnegie Hall i New York.
Det mest populære er imidlertid allsang. I tillegg til de tidligere nevnte kor-flashmobs og «Rudelsingen» finnes det såkalte kneipekor som «Sing de la sing»-arrangementer og «Jeg-kan-ikke-synge-kor». Her er det ingen krav om homogenitet, perfeksjon og konkurranse, slik det ofte er i profesjonelle eller semi-profesjonelle ensembler. Med mottoet «Mitmachen ist alles» (å delta er alt) handler det i første omgang om å ha det gøy og at man får en fellesskapsfølelse når man synger. Man avtaler å møtes, ofte via Internett, spontant uten bindende øvinger og foreningsformaliteter. Perfekt for et travelt og mobilt samfunn.
 
Foto 4: Et kneipekor i Berlin i aksjon

Synge uten publikum

Man synger så å si for seg selv, ikke for et publikum. «Hos oss handler det også om å føle seg selv når man synger, å komme i kontakt med sine egne stemninger og følelser», sier Betzner-Brandt som leder «Jeg-kan-ikke-synge-koret» i Berlin. Opptil 100 sangglade mennesker møtes en kveld for å gjennomgå et lite program under hans veiledning. Det blir som en «kjempe-karaoke», uten noter og faste stemmegrupper. Betzner-Brandt mener at flerstemt sang i en slik spontan setting ikke må høres ut som kattemusikk. «I stedet for det fryktede kaoset ordner tonene seg på vidunderlig vis til treklanger og mer komplekse akkorder. Det gir absolutt en naturlig følelse av harmoni.»

Da migrasjonskrisen var på sitt høyeste, grunnla Betzner-Brandt et tilsvarende interkulturelt kor i Berlin, der flyktninger, frivillige og innfødte berlinere kunne bli bedre kjent gjennom felles sang. «Sang er menneskenes egentlige morsmål» – det berømte sitatet fra den store musikeren Sir Yehudi Menuhin ble og blir levendegjort der. I alle fall i noen timer.