Journalistikk vs rørende artikler I begynnelsen var fortellingen

I begynnelsen var fortellingen
Foto: ©Øyvind Sagåsen

Claas Relotius har løyet. Det dreier seg om en forbrytelse. Hvis du allerede har hørt om ham, kjenner du også til hans historie, i det minste til den åpenlyse delen: Som redaktør for Tysklands største nyhetsmagasin, "Der Spiegel", har Claas Relotius diktet opp store deler av innholdet i titalls av artiklene sine.

Han reiste mye, ofte alene, og han skrev med innlevelse. Men det han fortalte, var ofte rent oppspinn. På slutten av fjoråret avslørte en kollega ham. Etter flere år med "fake news"-kritikk og "løgnpresse"-anklager kom angrepet på redaksjonene denne gangen fra internt hold. Saken er en av Tysklands største medieskandaler. Claas Relotius’ reportasjer var rett og slett ikke sanne.
Men de var vakre. Og det er det andre, og det ikke like åpenbare problemet med løgnhistoriene. Begynner en tekst med å nevne en person, er den håndverksmessig korrekt. Tekster er scener, de trenger hovedpersoner. Det må skje noe. Og det er ingenting som fører raskere til en fortelling enn en aktør og dens handling. Vi trenger bare et sterkt verb, som bro fra hovedpersonen til plottet: "Claas Relotius har løyet." Men hva er løgnen? Hvordan ble fakta til fake? Factum, den latinske opprinnelsen, betyr gjerning, handling, prestasjon. På samme måte som det tyske ordet "Tatsache" (kjensgjerning) er forbundet med "Tat" (gjerning). Det dreier seg om et saksforhold, en sak og en handlemåte. Handler det om sannhet, er den ikke innlysende. Noen må gjøre noe. Hos "Der Spiegel" lyder mottoet "Sagen, was ist" – si det som det er.

Tekster styres ikke av naturlover


Og det er den egentlige løgnen. I mange redaksjoner eksisterer det en tro på at man kan fortelle publikum noe som allerede er – slik og ikke på noen annen måte. På tysk har begrepet "Lesen" en svært fascinerende tvetydighet. Det kan brukes om intellektuell tilegnelse av tekst (lese) og om plukking av frukt (høste). I mange redaksjoner forveksles de to. Men forskjellen er enorm. Frukt vokser på trær. Forblir den der, uteblir nytelsen. Naturlovene er hensynsløse. Når tiden er inne, må man høste frukten. Det er naturgitt. Tekster styres imidlertid ikke av naturlover.
Noen må handle. Før vi lærer å skille mellom fakta og fakes, preges vi for eksempel av fabler. Dyr snakker med seg selv og med oss. Før vi selv lærer å lese, forklarer foreldrene våre moralen i fortellingen. Før vi kan snakke, blir vi fortalt at vi ikke er de eneste med vilje og handlekraft. I begynnelsen var fortellingen. Så kom språket og skriften. Tingenes gang trenger sine hovedpersoner og deres gjerninger.
Det er jo forbløffende. Alt i verden skjer i samme form som hjernen vår ble trent til fra første gang vi åpnet øynene. Snart skal Claas Relotius’ skjebne filmatiseres. Kontraktene er allerede undertegnet. Men at det er noe her som ikke stemmer, det skrev filosofen Alex Rosenberg en fengslende bok om i oktober i fjor. Tittelen lyder "How History Gets Things Wrong. The Neuroscience of Our Addiction to Storys". Der røper han det allerede: Vi er avhengige av historier. I detalj: Utdanning av små barn, særlig den viktige høytlesningen, trener opp hjernen til å forstå at fortellinger er grunnlaget for alt.
 
 

Skribenter, intensjoner, ideologier og dogmer


Claas Relotius har løyet, det stemmer. Men han kunne også skrive utrolig godt. Han har skapt historier som samsvarte med våre ønsker, og slik kom han av og til nærmere virkeligheten enn han ville klart med en – utelukkende – sann historie. Av det kan man utlede anklager og fordømmelser. Men hva betyr det i praksis for journalistikken? Selv om han ikke informerte leserne godt, berørte han dem dypt. Det viser utmerkelsene Claas Relotius har fått for sitt arbeid og som nå er levert tilbake. Som skribent plasserte han seg selv i bakgrunnen og lot leserne tro at de umiddelbart fikk vite det han tilsynelatende opplevde. Det er kunst. Den skiller seg fra journalistikken ved at journalisten bør tilføye det han/hun egentlig vil si, i stedet for å la verket tale for seg. Når vi først er inne på skribenter, intensjoner, ideologier og dogmer, kan vi i det minste sette det på dagsorden. Men svaret til "Der Spiegel" er et annet. Steffen Klusmann, nå sjefredaktør i mediehuset, sa på slutten av fjoråret: "Ut fra det vi vet så langt, er han én enkelt genialsk gjerningsmann som løy for oss." Vi fortsetter å holde det viktige skjult bakenfor aktøren og hans handlinger.