Medienes troverdighet
Sosiale medier – en fare for journalistikken?

​«I sosiale mediers tidsalder taper avisene terreng, dermed mister vi ikke bare en form for informasjonsformidling, men også en del av samfunnet». Det sier sosiolog og journalist Stefan Schulz i sin bok Redaktionsschluss («redaksjonsslutt», dvs. deadline).

«I en avis sto det ikke hva som var viktig i går, men hva som skulle være viktig i dag og i morgen». Å lese avisen er et øyeblikk med sosial ro. Deltakende og ikke deltakende parter ansvarliggjøres av journalistenes legitimitet og autoritet. Denne bevisste beskjeftigelsen er blitt erstattet av fete overskrifter og noen få klikk. Visste du at ikke engang halvparten av de som deler en link på sosiale medier selv har lest det de linker til i sin helhet? I lang tid har journalist, leser, kilde og plattform dannet et komplekst spenningsforhold som blir mer og mer uoversiktlig. I den forbindelse kan man spørre om sosiale medier undergraver den redaksjonelle journalistikken – hvis ja, hvilke muligheter og risikoer innebærer det?

Troen på kvalitetens makt

«Det finnes en mengde informasjon, sann og falsk, og for mange lesere er det vanskelig å se forskjellen», sier journalist og forfatter Ingrid Brekke. Hun er kritisk til den nye utviklingen. For henne blir det spesielt problematisk når falske nyheter påvirker medienes troverdighet. Hun er likevel håpefull: «Jeg har kanskje en naiv tro på kvalitetens makt. Vi journalister presses nå til mer åpenhet. Dessuten gjør dagens teknologi det mulig å se hva leserne er opptatt av, hva de forstår og enda viktigere: hva de ikke har forstått ennå. Dermed ser vi som journalister hva vi må forklare på en bedre måte».
 
© Stefan Schulz Takket være nettplattformer er det enklere enn noen gang å nå mange mennesker med svært få ressurser. Dette er en tendens som bekymrer særlig journalister fordi grensene mellom den generelle meningsytringen og profesjonelt håndverk er flytende. Før var det journalisten som bestemte hvilke nyheter som er relevante for offentligheten, i dag er det leserne selv som sammen med smarte algoritmer lager sin egen personlig tilpassede nyhetsstrøm.
Dette fører til at journalistenes rolle må reforhandles. Den klassiske journalistikken, der journalistene jobber med research dag og natt i flere måneder, fungerer ikke lenger. «Jo mer sammenknyttet og komplisert verden blir, desto mindre blir nyhetsdekningen om den», beklager Stefan Schulz. Dagens nyhetsdekning krever at forklaringen på klimaendringene ikke er lenger enn én twittermelding.

Perspektivendring for framtiden

Når man beskjeftiger seg med sosiale medier og journalistikk, kommer man ikke utenom begrepet filter bubble. Den allestedsnærværende filterboblen betegner informasjonsboblen som fanger oss alle. Facebook, Instagram og andre plattformer arbeider med algoritmer som vil forutsi hva vi er mest interessert i. På den ene side skal dette gjøre livet vårt enklere, og på den annen side skal det beskytte oss mot å drukne i et hav av informasjon. Samtidig skal ikke leserne bli lei, tvert imot: Leserne kan knapt unnslippe algoritmenes påvirkning, likevel ønsker de å lese artiklene som ser pålitelige ut. «Bortsett fra individuell leseinteresse kan man bare sette journalistisk dagsorden med anerkjennelse», sier Schulz. I en tid med falske nyheter er det viktig at leserne vet hvor et innlegg kommer fra. «Tillitt blir grunnlaget for all journalistikk». Det gir samspillet mellom sosiale medier og journalistikk en dynamikk som er lett å ødelegge.

Det er forståelig at man er bekymret for journalistikken på grunn av måten sosiale medier påvirker informasjonsformidlingen. Lesere informerer seg om temaer i en så redusert grad at mye kontekstuell kunnskap kan gå tapt. Men det er for enkelt å se på journalistikken som et offer for teknologien. I stedet kan mediefolk forsøke å forstå endringen og finne løsninger. Spør man norske og tyske studenter, er det nesten ikke mulig å finne en fremherskende mening, men litt mer enn halvparten ser på sosiale medier som en fare. Kanskje mangler de tradisjonelle redaksjonene bare et friskt pust og unge journalister. Disse kan gi et nytt og uredd perspektiv på temaet.