de Nederlandse Boekengids #6
Kultur og dekoloniale øvelser: Fra erkjennelse til avlæring

Av Astrid N. Korporaal i de Nederlandse Boekengids #6, 12/2020

De massive Black Lives Matter-demonstrasjonene i året som gikk har tilspisset debatten om tilgang til det offentlige rom over hele verden. Demonstrantene krever oppmerksomhet for vedvarende problemer som rasisme, diskriminering og politivold. Det virker som om mediebildene vi er blitt konfrontert med i årevis rammer oss sterkere under denne pandemien – kanskje fordi de nå, i tillegg til assosiasjoner om økende undertrykkelse og vold, også bærer i seg assosiasjoner om økende smitte. Begge truslene er ulikt fordelt: I land der dette blir målt, som for eksempel England, viser det seg at befolkningsgrupper som har større sjanse for å bli forhørt eller anholdt av politiet, også blir hardere rammet av koronaviruset. Demonstrantene krever da heller ingen støtteerklæringer, men konkrete, samfunnsmessige forandringer.

Ariella Aïsha Azoulay, professor i Comparative Literature and Modern Culture and Media ved Brown University, har i mange år studert hvordan mennesker forholder seg til bilder av vold. Azoulay, tidligere kurator og dokumentarfilmskaper, er utdannet i Paris og Israel. Der drev hun kritisk forskning av fotografiets rolle i Israels statsbygging og i okkupasjonen av de palestinske områdene. I sin bok The Civil Contract of Photography hevder hun at oppfinnelsen av kameraet førte med seg en ny omgangsform. Ved hjelp av fotografier kunne vanlige borgere ta bilder av hverandre, men også av makthavere og maktmisbrukere, noe som åpnet for alternative perspektiver. I stedet for å legge vekt på registrering av virkeligheten, hevder hun at fotografiet muliggjør en annen samfunnsordning, med andre rettigheter og plikter.

Fotografiet som kontrakt

Som forsker er Azoulay først og fremst interessert i hvordan uformelle og uoffisielle bilder kan brukes. Fotografiet er for henne en hendelse, et møte som blir formet av fotografen, tilskuerne og den fotograferte. Tilskuerne blir på denne måten delaktige i den avbildede verdenen og bundet til en sosial kontrakt. Spesielt når det gjelder bilder av vold har vi ifølge Azoulay en etisk plikt til å betrakte aktivt. Dermed stilles det spørsmål både ved det vi ser og ved det vi ikke ser.

Som tilskuere kan vi spørre: Hvilke (usynlige) maktforhold gjorde dette bildet mulig? Hvem blir holdt utenfor her? Hvor er sporene av denne volden fremdeles til stede? Hvordan forholder jeg meg til denne hendelsen? Hvem har rett til å bruke dette bildet eller reprodusere det? Ved å betrakte på denne måten utvikler borgere ifølge Azoulay en politisk ferdighet til å stille spørsmål ved og forandre bestående maktstrukturer, betingelser for borgerskap og vårt forhold til fortiden. Via «the civil contract of photography» kan den fotograferte og tilskueren stille krav til hverandre. Denne forpliktelsen står i kontrast til den fjerne rollen som inntas når tilskueren først og fremst er en passiv konsument av bilder.

«Re-videre» og «av-lære»

I sin nyeste bok Potential History: Unlearning Imperialism videreutvikler Azoulay sine ideer om denne oppmerksomheten på vold og folks evne til å gjenkjenne urett og påpeke den. Analysene hennes er relevante for en rekke verktøy for kunnskapsoverføring og lagring av kunnskap, blant annet moderne former for dokumentasjon. Slike verktøy ga ifølge Azoulay noen grupper mennesker ikke bare mulighet til å registrere vold, men også til å se andre mennesker løsrevet fra egen kultur, land og stemme. Dette konkluderer hun på grunnlag av bred forskning på virkningen av koloniale maktstrukturer og imperialistiske, undertrykkende og voldelige regimer. Ved å studere fotografiets historie i sammenheng med den koloniale «oppdagelsen» av kontinenter som Amerika og Australia og den systematiske klassifiseringen av innfødte kulturer, kommer Azoulay til den konklusjon at det å registrere og tilegne seg andre verdener henger sammen med en bestemt måte å tenke på når det gjelder historie, menneskelighet, frihet og rettigheter.

I moderne tradisjon blir dokumenter og bilder brukt som verktøy for fordelingen av verden i «the West and the rest», sivilisert og usivilisert, menneskelig og ikke-menneskelig. Azoulays betraktninger om hvordan dette systemet gjennomsyrer vestlige institusjoner, kan hjelpe oss å forstå hvorfor statuer av koloniherrer som Jan Pieterszoon Coen er et viktig diskusjonstema for Black Lives Matter-aktivister. Statuer er blåkopier for den moderne sivilisasjonen – i likhet med grunnlover, landrettigheter, uavhengighetserklæringer og andre såkalt universelle dokumenter. For effektivt å kunne bekjempe ulikheter i samfunnet vårt, som har sine røtter i historiske koloniforhold, vil vi måtte «re-videre» disse blåkopiene.

Boken behandler både historieskriving, arkiver, museer og fotografi som (potensielle) strategiske verktøy for å marginalisere, utbytte og utrydde folkeslag. Azoulay stiller dermed også spørsmål ved sin egen rolle som akademisk «ekspert» ved slike institusjoner. Historievitenskapen støtter seg til ideen om fremskritt, en idé som mange kulturer og lokalsamfunn ifølge henne symbolsk har forvist til fortiden – som arkaisk, primitiv, avlegs, passé. I tillegg har museer, arkiver og samlinger fra kolonitiden sørget for at spesifikke objekter, håndverk og bruksgjenstander fra «tilbakestående», ikke-vestlige kulturer ble nedgradert til sjeldne eksempler på «tradisjonelle» samfunn fra historien.

Mens hele folkestammer ble berøvet sitt kulturelle miljø ved hjelp av samlemani og kolonial vold, fikk eksperter rett til å studere disse unike gjenstandene, bildene og skriftene, tolke dem og åpne dem for et vestlig publikum. Tolkningene deres bidro i sin tur til at det eurosentriske perspektivet dominerte. Dermed ble volden som fulgte med denne tilegnelsen fortiet eller presentert som en uunngåelig del av fremskrittet. Universiteter, museer og arkiver skjuler og legitimerer på denne måten fremdeles et helt system av ulikhet. Azulay hevder derfor at før vi kan innbille oss et annet samfunn, må vi aktivt gå inn for å «av-lære» den tilsynelatende nøytraliteten hos vitenskapelige institusjoner og eksperter og fremskrittets uavvendelighet.

Å «spole tilbake» fortiden

Vestlig imperialisme dikterer et altomfattende verdensbilde som betrakter alle andre levemåter, kulturelle forhold og rettigheter som tilbakestående og dermed utraderer dem. Dette synspunktet baserer seg på europeerens «rett» til ubegrenset adgang til en annens verden. Dokumenterende medier fungerer dermed ikke bare som varder for teknologiske nyvinninger, men er først og fremst verktøy som kan åpne og lukke den fysiske og idémessige adgangen til denne verdenen.

Den Andres verden blir i moderne tid et forbedrings- og fornyelsesobjekt. Akkurat som i The Civil Contract of Photography peker Azoulay på det politiske ansvaret leseren av Potential History har for å se lenger enn kameralinsen rekker: Vi trenger ikke å tro at verden er fastfrosset i tiden, og at det samfunnet vi befinner oss i er den eneste politiske utgangen på den historiske prosessen, det eneste startpunktet for fremtiden. Ved å se sammen med de avbildede personene, kan vi «spole tilbake» fortiden, ikke for å viske ut volden, men nettopp for å gjøre skaden den gjør håndgripelig. Ved å forestille oss hvordan historien kunne blitt annerledes, og hvordan de dokumenterte menneskenes verden, områder og gjenstander opplevdes før de moderne intervensjonene, kan vi skape andre «potensielle» historier og rettigheter.

Ropet fra Black Lives Matter-bevegelsen om en omfattende reform av politiet eller fjerning av statuer av maktmennesker fra kolonitiden, er et uttrykk for retten til å være en del av det offentlige rom. «Offentlig» er da mer enn det symbolske rommet som torget eller gaten utgjør. Det handler om hva Azoulay, og andre politiske og kulturelle tenkere før henne, kaller «the commons of the common world»: samfunnets fellesgoder, det felles miljøet som vi alle har ansvar for. Dagens krise, der vi står overfor en pandemi, klimaforandring, politisk radikalisering og masseutryddelse, tydeliggjør at omsorgen for hverandre ikke kjenner landegrenser. Når det arrangeres demonstrasjoner ved koloniherrestatuer av Jan Pieterszoon Coen i Hoorn i Nederland eller Theodore Roosevelt i New York, og statuen av Edward Colston blir kastet i havnebassenget i Bristol, blir det skapt både fysisk og samfunnsmessig rom for andre perspektiver på historien.

Azoulay taler for å gjenopprette «verdslige rettigheter» (worldly rights), i stedet for rettigheter som har sin basis i en individualistisk ideologi om frihet, eiendom og fremskritt. Verdslige rettigheter har ingenting å gjøre med integrering, assimilering av eller toleranse for minoriteter innenfor et bestående system. Ifølge Azoulay har tilsynelatende demokratiske stater nettopp fratatt oss kravet på verdslige rettigheter til en felles verden, og restituering og gjenopprettelse av disse. I et system der vold er det store fellesgodet, blir alle borgere – ikke bare minoriteter – fratatt virkelig samhørighet. Alle er ofre eller medskyldige, ofte begge deler samtidig. Strukturell forandring krever av folk at de står til ansvar for sine posisjoner og privilegier. Til gjengjeld får vi rett til og mulighet for et fellesskap.

Fra ekspert til forbundsfelle

Når vi går bort fra betegnelsen «Det gylne århundre», eller gir et kunstgalleri som Witte de With i Rotterdam nytt navn, er det et skritt bort fra et samfunn som kjennetegnes av vold. Azoulay vil antagelig ikke betrakte en slik utvikling som en krenkelse av ytringsfriheten, men nettopp som en erkjennelse av den volden museale og kulturelle institusjoner har vært en del av i årevis – ved å snakke på vegne av og om andre. I tillegg til denne erkjennelsen krever strukturell endring at vi lytter til stemmene til usynlige ofre for koloni- og imperialistiske regimer. Ellers blir det jo igjen de samme «ekspertene» som får makt til å holde oppsyn, håndheve orden, bevokte grenser og informere andre.

Azoulay prøver selv å avlære seg ekspertrollen ved ikke lenger å nærme seg fotograferte mennesker som forskningsobjekter, men som «companion», som frende eller forbundsfelle. Hun oppfordrer oss til å leve oss inn i situasjonen til de menneskene hun finner spor og beretninger etter i koloniarkiver, til å bli nysgjerrig på de gjenstridige, oppsetsige og skjulte delene av deres liv, som ikke passet med arkivarenes verdier og makthavernes interesser. Som den gamle, palestinske mannen som kneler på et bilde i Røde Kors-arkivet i Sveits. Han er beskrevet som «infiltratør», inntrenger, mens datoen forteller oss at palestinerne det året ble fordrevet fra sitt land og at han var en demonstrant. Eller bildene av de tomme gatene i Berlin etter andre verdenskrig, tatt av allierte soldater. Legger man disse bildene ved siden av dagbøker skrevet av datidens tyske kvinner, kan vi «se» den volden disse bildene også skjuler: voldtekt i stor skala, utført av de allierte.

Også når vi ikke kan snakke med «frender», for eksempel hvis de allerede er døde, kan vi likevel gå i dialog med dem, mener Azoulay. Slik lærer vi på nytt hvor vedvarende og allestedsnærværende historiens vold virkelig er, og hvordan vi nå er vitne til at historie skapes. Hun hevder at vi ved de ti millioner døde som skyldtes styret til den belgiske kong Leopold II i Kongo, oppgitt kun som totalantall i koloniarkivene, kan forestille oss hvordan et utall må ha gjort motstand mot voldstrusselen. Denne motstanden kan vi se for oss, fordi den klinger videre i slagordene til Black Lives Matter-aktivistene: «Kill me if you must» og «Don’t shoot!»

Selv tok Azoulay navnet Aïsha da hun oppdaget sin bestemors navn og dermed også sin algeriske herkomst. Denne familiehistorien hadde faren, som hadde emigrert til Israel, prøvd å skjule. Når hun bærer bestemoren med seg gjør Azoulay motstand mot staten Israel ved å anerkjenne jødisk-arabiske borgeres eksistens og verdighet. Ved å koble et jødisk-arabisk samfunns «potensielle» historie til en kontinuerende slektsforbindelse, kan hun også bære med seg andre ideer om nåtid og fremtid.

Et felles samfunn

Potential History tydeliggjør at våre beslutninger om hvem vi velger som forbilde, hvem vi lytter til og hvem vi betrakter som frende og forbundsfelle, er politisk motivert. Felles opprinnelse bestemmes ikke bare av nasjonale, geografiske og biologiske betingelser: Solidaritet er en kreativ tenkemåte som vi kan lære og øve opp. Azoulay viser hvordan vi kan oppdage forbindelser ved å betrakte vårt samfunn ut fra perspektivet om et fellesskap, selv når slektskapet er mindre direkte enn et glemt familienavn. Ved å behandle bilder, fortellinger og gjenstander i arkiver og museer som ikke avhørte vitner om retten til likeverdig (kulturell) beskyttelse, uttrykksmuligheter og friheter, kan vi oppleve hvor våre demokratiske institusjoner lar våre historiske frender komme til kort.

Tidligere kolonier anmoder stadig oftere vestlige regjeringer og museer om å gi tilbake røvede skatter. Nå erkjenner flere museer den problematiske herkomsten til samlingene sine, og gjør dette til en eksplisitt del av undervisningspolitikken. Likevel blir anmodninger om å levere tilbake eller om skadeerstatning sjelden etterkommet. Riktignok vil det snart bli en forandring på dette i Nederland: Nylig tilrådet Kulturrådet betingelsesløs tilbakelevering av kulturgjenstander i nederlandske museumssamlinger, som var tatt som bytte fra tidligere kolonier, hvis man blir bedt om det. I Potential History foreslår Azoulay enda en måte å forholde seg til denne stjålne arven på. Objektene og bildene kan fungere som en annen form for dokumentasjon, nemlig som oppholdstillatelse for migranter fra de landene arvestykkene kommer fra, gitt av landene der museene og arkivene befinner seg. Slik kunne museer og statuer virkelig spille en revolusjonær rolle i samfunnet vårt. På denne måten ville folks rett til nærhet til de materielle produktene av sin kultur og herkomst, kunne gjenopprettes.

Dagens vestlig-kapitalistiske og neokoloniale system kjennetegnes av kontroll, underkuelse og utbytting av Den andre. Det å avstå fra veksttanken er kanskje også et første skritt vekk fra en vei som fører til utryddelse av økologiske systemer, og av planeten. Azoulay foreslår her flere praktiske øvelser for dette. Via manifestlignende opprop og oppfordring til streik ber hun leseren om å reflektere over sine egne posisjoner og privilegier. Hun ber museumsmedarbeidere, fotografer og folk av all slags kulturell bakgrunn om å forestille seg hvordan det ville være å avsverge kulturell appropriasjon, om å avvise eksklusive krav på samlinger, dokumenter og tradisjoner frem til disse er blitt tilgjengelige for alle, og om å gi retten til å reprodusere et bilde helt og fullt tilbake til de avbildede personene og deres familie.

Streik er et verktøy for å stoppe opp litt, tenke over våre posisjoner og våre mål, og la vekstmekanismer ligge et øyeblikk. Streik er dessuten en form for solidaritet som vi kan utøve selv i denne tiden med sosial avstand. Det er en øvelse i retten til å bli berørt, i å reise seg mot våre forfedres vold mot andre, og også i å lære å se disse «andre» som våre forfedre. Med det kan vi her i Nederland også spørre oss selv om vi vet nok om våre dekoloniale «frender» fra fortiden, og om hvordan vi kan bringe dem nærmere.