de Nederlandse Boekengids #6
Trofé eller offer? Coming of age i en hvit verden

En dag får kulturantropolog Sinan Çankaya en e-post fra sin gamle skole med spørsmål om han vil holde en liten tale ved skolens førtiårsjubileum. E-postutvekslingen som følger dette går som en rød tråd gjennom hans memoar Mine utallige identiteter. Spørsmålet kan synes enkelt å svare på: ja eller nei. Men det motsatte er tilfelle: Çankaya lurer på hva han skal si og hva som forventes av ham. I beskrivelsen av sin coming og age i en hvit verden, der han alltid er «Den andre», er han hele tiden opptatt av dette spørsmålet. E-posten fremkaller også mange minner fra skoletiden. I historie hadde han den rasistiske læreren Nico Konst, nestleder i det høyreekstreme Centrumpartij  ’86. Çankaya utvikler en fascinasjon for Konst og for Centrumpartij, som han stadig kommer tilbake til i boken.
I korte kapitler skildrer Çankaya de øyeblikkene som har vært bestemmende for formingen av identiteten hans. Identitet er ifølge ham ikke en fast definert eiendel, men foranderlige fakta som gang på gang blir skapt gjennom møter og erfaringer. Çankaya tror ikke på identitet slik den tradisjonelt blir fremstilt: «Identitet er søken etter helhet og vissheten om at den ikke finnes (...).» For Çankaya er identitet alt og ingenting på samme tid, og dermed kan han hevde at han har utallige identiteter: Det som er flytende og uhåndgripelig kan man jo ikke telle. Et godt eksempel på et avgjørende øyeblikk i Çankayas søken etter identitet, er en mann som snakker til ham ved trafikklyset mens begge sitter på sykkelen og venter på grønt lys. Mannen sier til ham: «Vær som en fugl (...) La deg ikke binde, du trenger ikke å velge noe som helst.»
Çankaya bruker de betydningsfulle øyeblikkene i livet sitt som tilknytningspunkter for utvidede samtaler om systemisk rasisme, daglig aggresjon og identitetsforming. Han forteller anekdotisk om oppveksten i et arbeiderstrøk i Nijmegen, sommerferier på den tyrkiske landsbygda og sin tid som forsker hos politiet i forbindelse med Juxta-programmet, som var ment å legge etaten kritisk under lupen. Innimellom anekdotene kommer Çankaya med treffende analyser. Her nevner han underforstått fenomenet tone policing, som innebærer at hvite mennesker ofte retter en pekefinger mot «Den andre» på grunn av «tonen» de bruker når de tar opp rasisme eller diskriminering: «Det er måten de gjør det på.»

Gjenkjennelige identiteter

Mens jeg leste boken, telte jeg opp hva jeg hadde til felles med Sinan Çankaya. Vi er begge ikke-hvite, vi ser ut som innvandrere og blir også behandlet deretter. Akkurat som Çankaya har jeg tilbrakt en stor del av oppveksten i Nederland.  Jeg kjenner meg igjen i hans søken etter hvilke merkelapper som passer på ham og forstår hvordan det er å være revet mellom to kulturer. Mannen ved trafikklyset, som fortalte ham at han ikke trengte å velge, fikk til slutt rett, men bevisstgjøringsprosessen som førte til denne konklusjonen er smertefull og vanskelig. Çankaya beskriver aspekter ved sine identiteter som blir lagt på ham av andre. Mange fargede mennesker vil finne noe gjenkjennelig i denne boken. Gjenkjennelsen står antagelig i skrikende kontrast til hvite menneskers leseopplevelse. De som kan flokke seg under den hvite normen vil nok forbauses over måten Çankaya blir behandlet på av andre hvite nederlendere. Jeg så ord på papiret som delvis forteller min egen historie, og lurte på hvorfor disse fortellingene er så sjeldne. Hvorfor finnes det så få vi kan kjenne oss igjen i? Det er et spørsmål som ofte har opptatt meg.
I løpet av sin søken etter identitet finner Çankaya ut at «identitet aldri har et fast punkt» og «situasjonen avgjør hvorvidt man hører til eller ei». Parameterne som formgir situasjonen du begir deg inn i, blir for en stor del bestemt av faktorer du ikke har noen direkte innflytelse på: stigmatisering i media, det politiske landskapet og institusjonell rasisme. Çankaya, som ikke er antropolog for ingenting, studerer det samfunnsmessige spillerommet der «Den andre» blir karakterisert og konstruert. Hans egen erfaring tjener som illustrasjon:
 
"blir jeg invitert som trofé, slik at min gamle skole kan slå seg på brystet? (...) «Den klassiske innvandrerhistorien» til en som har «slått seg fram», en som har «drevet det langt»? (...) Eller nettopp tvert imot: Den stakkars innvandreren, offeret som må hjelpes."
 
For det første blottlegger han med dette et stereotypt bilde av innvandrere. Hvis du har suksess, er du den gode innvandreren som har lov til å kalle seg nederlender, men straks du begår et «feiltrinn», er du igjen innvandreren som helst bør «dra tilbake til sitt eget land».  Dette viser at aksepten av innvandrere er lunefull og vilkårlig. Çankaya viser dette med avisoverskriftene han bruker som titler på kapitlene, stigmatiserende overskrifter som gir et negativt bilde av asylsøkere, flyktninger og innvandrere. Overskriftene er bevisene Çankaya fremlegger, mens han spør: «Når er beviset fullgodt?»
Vektleggingen av bevis har også sammenheng med et annet bilde han vil avdekke, nemlig at innvandrerens historier vitner om en offerrolle. Det er da ikke så ille når det gjelder rasisme i Nederland. Ikke-hvite nederlendere overdriver, de er overfølsomme – dette er klisjeene. Çankaya hevder at «merkelappen ‘følsom’ sensurerer minoritetenes følelser, mens flertallsgruppenes følelser uten å nøle blir anført som legitime reaksjoner.» Avisoverskriftene fungerer som et speil for den hvite leseren, som bevisene ikke er fullgode for.

Et begrenset synsfelt

Çankaya vet å gi leseren et innblikk i hvordan hans utallige identiteter har oppstått. Han klarer også å gjøre den spesifikke undertrykkelsen han opplever, følbar. Men dessverre bommer han også grundig på planken fra tid til annen. Han hevder for eksempel at maskulinitet først og fremst kuer menn, men han viser ikke hvordan dette har påvirket hans identitetsforming. Hva betyr det for ham å ha vokst opp på en plass som var oversvømt av toxic masculinity? Hva betyr det for den Çankaya er i dag? Det mangler dessuten en kjønnssensitiv vinkling når Çankaya skriver at en venn vil til et sted «med mer østrogen», og dermed reduserer kvinner til vandrende hormoner.
Disse første tegnene på et manglende interseksjonelt perspektiv blir ytterligere forsterket i kapitlet som åpner med setningen «Jeg er ikke svart nok». Çankaya hentyder til diskusjonen som brøt løs etter Martin Luther King-forelesningen i 2017. Sammen med tre andre var Çankaya blitt bedt om å holde innlegg. Det kom kritikk fra det svarte samfunnet: Hvorfor var ingen av de fire talerne svarte ved en forelesning som skulle hedre minnet til en svart tenker? Så fulgte en diskusjon om hva det egentlig er å være svart, ifølge Çankaya. Han oppfatter det snarere som en «nederlandsk rasisme», som rammer alle fargede mennesker. Çankaya ser bare svart og hvit, og makter ikke å ta innover seg de fysiske realitetene til forskjellige fargede mennesker.
Hudfarge er et visuelt og fysisk kjennetegn. Ikke-svarte fargede har en såkalt proximity to whiteness – noe som gjelder både meg selv og Çancaya. Det handler ikke om et hierarki av undertrykkelse, men om at den erfaringen svarte mennesker opplever nå engang er annerledes enn for ikke-svarte fargede. Det er ikke mulig å tøye definisjonen av «det å være svart» og erklære at rasisme er basert på kulturelle og religiøse forskjeller, slik Çankaya prøver å gjøre. Han skriver: «Jeg er ikke svart nok», men det er på tide at han erkjenner at han ikke er svart. Bare slik kan man kjempe mot rasisme på en inkluderende måte.